hits

Jeg er nesten

Jeg er nesten ganske mye. Jeg husker jeg ofte fikk beskjed om at jeg ikke fullførte ting jeg startet på, og det har i grunnen fulgt meg store deler av livet. Jeg spilte i korps, ridd og jeg spilte håndball, men jeg sluttet når vi flyttet for jeg turte ikke å spørre de i den nye klassen om aktivitetene som var i området. Jeg var redd for å feile og ikke være god nok. Jeg spilte piano i noen år, men jeg har korte fingre og er ikke innmari god på å lese noter(raskt), så jeg øvde og øvde til jeg kunne sangene utenat. Så ting tok tid. Jeg har jobbet og hatt praksis i butikk, helsevesenet, skole og på gartneri. Jeg har studert i England, tatt engelsk forberedende og ex.phil. Jeg har nesten blitt multimedia-designer, men jeg sluttet på skolen for jeg ble gravid og hadde 0 konsentrasjon til å jobbe med oppgavene. Jeg ble nesten helsefagarbeider, og jeg manglet bare noen måneder med praksis, men så var ikke veilederen min på NAV så sikker på om jeg passet som det, så da ble jeg flyttet over til noe som passet meg bedre. Men det tok jo ikke lange tiden før de gav meg uføresøknaden og ba meg søke 100% ufør(i stedet for de 50 det var snakk om lenge).

Jeg kan velge å se tilbake på den delen av livet mitt og tenke at jeg har feila så sinnsykt. Men(!!), når jeg ser tilbake på disse årene med nesten, og halvveis og litt av hvert, så ser jeg ikke en person som har feila. Jeg ser en person som har vært innom veldig mye forskjellig og har tilegna seg masse kunnskap. Ok, så har jeg ikke fullført et helt skoleløp siden jeg gikk allmennfag(og for så vidt ex.phil, men det var en del av engelsk bachelor som jeg avbrøt pga massiv angst+++). Nei, vent litt! Jeg har fullført Reiki 1 og Reiki 2! Men poenget mitt er at jeg kan masse! Og jeg bruker det i hverdagen. Jeg vet hva som ser bra ut og hva som funker/ikke funker i et bilde. Jeg har en helt annen forståelse for musikk enn mange andre. Jeg har masse empati og kan snakke med mennesker som andre kanskje syns er vanskelig å prate med. Jeg vet hva man trenger å gå til legen for og ikke. Jeg kan mer enn grunnleggende førstehjelp. Jeg kan sette sammen buketter og jeg klarer å holde liv i plantene mine mer enn i en måned. De jeg har inne nå har levd godt i snart ett år nå, og de lever i beste velgående :D Jeg kan masse om ernæring. Jeg fyller hyller som en proff og vet hvordan jeg skal behandle kunder. 

Selv om jeg vil ha en lege til å behandle meg, og en elektriker til å fikse det elektriske, så tror jeg det er på tide å slutte å se på mennesker med halvferdige løp og hull i cv'en som mindre verdt. Det er mange der ute som er ubrukte ressurser. Hver dag ser jeg mennesker som har så mye å komme med, men som ikke passer inn i samfunnets bokser. Det er så mye ubrukte ressurser der ute, og det smerter meg å se. Så mange som er veldig syke, men allikevel har talenter som verden virkelig kunne ha trengt. Jeg følger mange snapper hvor det er mennesker som har forskjellige utfordringer. Og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde en bedrift hvor vi kunne ha samarbeidet. Hvor vi satt på hver vår side av landet, eller i sofaen og gjorde vår greie utifra hva vi klarte. En er kanskje skikkelig god til å skrive, en annen til å illustrere og den tredje har en skikkelig god ide til en bok men aner ikke hvordan h*n skal formulere det. De tre jobber sammen og *bæm* så har de en skikkelig bra bok. En er kanskje god til å tegne design, en annen er en kløpper på symaskina, og *vips* har de designet en kolleksjon. Og så er det kanskje en regnskapsfører eller en tidligere bedriftsleder som har blitt ufør som sitter på masse kunnskap om hvordan man driver en bedrift, og så har man en bedrift med mennesker som ikke passer inn i hvordan samfunnet fungerer, som plutselig fungerer på sin måte! Nå vil jo ikke det allikevel passe for alle, men i mitt hode høres det ut som en super idé for å gi flere som lever på litt på utsiden av samfunnet mer mening i hverdagen.
For det kan være ganske tomt på denne siden. Man gjør sitt beste for å fylle opp hverdagen og gi den mening, men det er ikke alltid lett når man går glipp av så mye som samfunnet er bygd opp av. Som ufør så blir man lett glemt for man er ikke like synlig som når man går på skole eller jobb og man svinner litt hen.
Det er derfor jeg blogger med ujevne mellomrom og er en relativt aktiv snapper, for jeg nekter å svinne hen og bli usynlig. Det er ikke den jeg er. Det er som mamma sier: Jeg er som pappa når han levde. Han tok over rommet når han kom inn, og det gjør jeg og. Og selv om det ikke alltid er en god egenskap(litt selvinnsikt har jeg da), så er det styrke i den egenskapen :) Og hvem vet, plutselig så har jeg funnet min greie og så kan jeg trappe ned på uføren og opp på jobbingen. Og da tar jeg ikke bare over rommet, men verden! :D :D :D Neida, jeg måtte bare lette litt på stemningen. Men jeg har et mål om å bli mindre ufør, for det å ha konstant ferie, er ikke noe å trakte etter...

Merker dere at jeg har tenkt på dette en stund eller? Hehe.. Men det var viktig for meg å få letta hjertet på dette temaet for jeg føler det er ganske viktig.

Jeg er kanskje bare nesten utdanna, men jeg er helt Ester!♥

Carpe vita og nyt det!♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar