hits

Det kan hende at jeg provoserer noen nå men...

Jeg kom over denne videoen på Facebook:

https://www.facebook.com/22WordsPresents/videos/951144531718194/

Jeg skjønner hvorfor denne videoen er rørende, og jeg skjønner hvorfor den blir delt i bauer og kanter. Men jeg har noen innvendinger.

1) Det å sende opp ballonger er skikkelig miljøskadelig. Nå havnet disse ballongene på verandaen til et ektepar, men det er ikke selvsagt. De kunne ha hekta seg fast i trær, havnet i en innsjø/havet og forurenset der. De kunne ha blitt spist av dyr og dyrene kunne ha blitt kvalt og dødd. Eller av fisker. Båndet ballongene var festa i, kunne ha gjort det samme.

2) Det var utrolig snilt gjort av ekteparet å sende gaver til familien. Det varmet meg langt inne i hjerterota. Men at disse gavene lissom skulle komme fra pappaen i himmelen?! Ungene på (jeg tipper) 3 og 5 år var overlykkelige over at pappaen hadde mottatt ballongene og brevet de sendte, og at han hadde sendt de gaver tilbake. Virkelig?? De kommer til å være så glade i gavene pappaen sendte, og sette veldig pris på de, helt til den dagen de skjønner at det ikke går an å sende gaver fra himmelen. Da vil gavene miste den sentimentale verdien, helt til de kan sette pris på at fremmede sendte gavene til dem. Men frem til den dagen kommer de til å krangle med venner om hvor gavene kommer fra, for noen av vennene har garantert foreldre, som foretrekker sannheten over et eventyr. Som kommer til å si til sine barn at det er umulig at pappaen har sendt gavene fra himmelen.
Jeg husker hvordan det var å være liten og helt sta på hva som var riktig. Jeg husker krangler med venner på barneskolen. Jeg tviler på at det er noe som har endret seg på alle disse årene.
Hvorfor kunne ikke mammaen si at det var det ekteparet som hadde sendt gavene? Altså, jeg er helt for at ting skjer av en grunn. Jeg er tilbøyelig til å tenke at ballongene endte opp hos ekteparet av en grunn. Og det er en fin ting til å si til et barn. Jeg kjenner jeg er veldig glad for at ikke mamma fortalte meg eventyr om at pappa sendte meg meg ting. Jeg hadde blitt kjempeskuffet og veldig lei meg om hun hadde gjort det. Jeg hadde nok blitt sint og, og følt meg forrådt.

Og før noen spør: Jeg har aldri fortalt sønnen min historier om julenissen, tannfeen eller påskeharen. Han har aldri trodd at babyer kommer med storken. Og han vokser opp som en helt topp unge. Vi har pratet om det i fjor, om han skulle ønske at jeg hadde latt ham tro på julenissen osv. Som den reflekterte gutten han er så sa han at på noen måter, så skulle han ønske det. Men han hadde og følt at han ikke kunne ha stolt på meg når sannheten kom ut, så nei. Han er glad for at jeg alltid har vært ærlig med ham.

Håper du har en fin dag :)

Carpe vita♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar