Hva har du i veska di? [Bloggutfordring]

Det første jeg tenkte når jeg så denne ukas tema var: Flaks jeg rydda veska forrige uke! Jeg er en notorisk søppelsamler. Jeg tenker at jeg skal kaste det når jeg kommer til en søppeldunk, men så blir det bare liggende i veska til jeg tar en storrydding eller skal bytte veske..

Men her er altså innholdet i veska mi nå:


På hver sin kant ser dere ett av flere av mine tiltak for å hjelpe miljøet: Tøyposer. De rosa på venstre side, er til frukt og grønt slik at jeg slipper å bruke plastposene på butikken. De på høyre side er istedet for handleposer. Den øverste malte guttungen på til meg når han gikk i barnehagen. Det begynner jo å bli noen år siden *sett inn mamma-rant om hvordan tida flyr og ungen "plutselig" ikke er en baby lenger*
Og så har jeg to lommebøker, ikke spør meg hvorfor jeg fremdeles har den gule der, for den har jeg ikke brukt siden jeg var i Danmark i fjor. Men den ligger nå der :) Den andre har jeg heklet selv, og jeg er ganske så stolt av den :)
Ellers har jeg solbriller, halstabletter, rescue remedy dråper(naturmedisin), nesespray, paracet, ibux, ventoline(astmamedisin),
brillerens, skjermrens, penner, hårstrikk(fra når jeg hadde langt hår for noen måneder tilbake), neglefil, figurer, bæsjepose(sånn er det når man har to hunder, better safe than sorry), husnøkkel, to kvitteringer, handleliste, hånd-desinfeksjon,
håndkrem(som jeg ikke skal kjøpe igjen. Den er god, men ikke vegansk), te og to lykketroll som guttungen fikk som premie for lenge siden. Husker ikke om han fikk de på sykehuset eller på ortopediservice eller øyelegen. Men premier er de i hvertfall! :)

Jeg ser det at veska sier jo en del om meg da.. Den gjenspeiler kreativiteten min, at jeg er glad i farger, at jeg er forberedt, miljøbevisst, at jeg allsidig, og en smule samler. Hehe.. Men jeg er og ganske fornøyd med at det ikke er så innmari mye unødvendig i veska mi. Bare noe småtteri. Det er jo ikke så ille! Jeg så egentlig for meg en hel haug med ting jeg burde ha lagt vekk. Det eneste jeg ser at burde ligge oppi der, er avtaleboka mi. Meeeen den vet jeg ikke hvor er i skrivende stund. Jeg hadde den forrige uke, så den er nok ikke så langt unna :)

Håper dere har en fin tirsdag!

Carpe vita♥

 

_______________________________________________________________________________
Sjekk ut de andre som har tatt bloggutfordringen her:

https://overtenking.blog
http://winterwinds.net/
http://www.skrivelisa.no/
http://blogg.tinekatrine.com
http://www.annikenbye.wordpress.com
http://www.sunnivagravem.no
http://nouw.com/maris
http://www.jenssendesign.com
http://www.nouw.com/ingerhelgestad

Tre bøker jeg bare må lese [bloggutfordring]

Denne har jeg lurt litt på hvordan jeg skulle vinkle.. Men jeg har valgt å skrive om tre bøker jeg kan lese om og om igjen.

1. Mio min Mio, av Astrid Lindgren
Jepp, denne barneboka kan jeg lese om og om igjen. Jeg blir aldri lei. Eller jeg har ikke blitt lei av den ;) Jeg husker jeg syntes det var veldig skummelt å lese om Ridder Kato og vinduet som lyste som et rødt, ondt øye. Hver gang jeg leser den, oppdager jeg ting jeg ikke husket fra sist jeg leste den. Jeg husker jeg pleide å drømme meg helt bort når jeg leste om Mio og vennene hans. Selv i en alder av 31, så koser jeg med den :)
Her er et av favorittsitatene mine fra boka:
Min far kongen stanset da han fikk se meg. "Mio, min Mio, sitter du der og ler," sa han. "Ja, unnskyld meg," sa jeg, for jeg tenkte at min far kongen kanskje ikke likte at folk lo så høyt. Onkel Sixten og tante Edla hadde aldri likt det. "Bare le mer du," sa min far kongen. Så vendte han seg til rosenhagegartneren sin og sa noe merkverdig: "Jeg er så glad i fuglesangen," sa han. "Og jeg er så glad i musikken i sølvpoplene mine. Men jeg blir aller gladest når jeg hører gutten min le i rosenhagen."

2. Touching the sky, av Susan Madison
Denne boka kjøpte jeg da jeg bodde i England skoleåret 02/03. Det er en historie om kjærlighet, tap og å få fred i sinnet. Boka handler om en kvinne som heter Melissa Sherman som forlater livet i New York og slår seg ned i en liten by som heter Butterfield. Hun har alt hun kan ønske seg, men allikevel føler hun at noe mangler. Så treffer hun en kvinne som heter Lisa som er ganske forskjellig fra henne selv. Melissa liker at alt er pent og i orden rundt seg, mens Lisa er en fargerik kunstnersjel med masse idéer og rotete. Melissa er som en svane, mens Lisa er som en kolibri.
Jeg liker boka fordi jeg kjenner meg igjen i nesten alle karakterene i den. Det er en fantastisk bok jeg drømmer meg langt bort i.
 

3. Ester. Stjernen og septeret
I kid you not! Haha.. Jeg vokste opp med bibelhistorier, og jeg likte såklart Ester's bok best. Jeg fant en utvidet versjon på biblioteket(jeg troooor det var på biblioteket i Vågsbygd, Kristiansand. Etter jeg leste den, prøvde jeg å finne den på bruktbokhandlere osv, men jeg fant den ikke før maaaaange år senere, på bruktbutikken på Heftingsdalen(søppeldynga i Arendal). Jeg syns det er en fantastisk historie om en sterk kvinne som står for det som er rett, selv om det kanskje ikke er det som er det populære. Hun kjemper for at alle skal være like mye verdt og hun vinner frem. 

 






Det alle tre bøkene har til felles, er at de vekker mye følelser i meg og jeg ser for meg hver eneste karakter, ser området rundt og lukter hver eneste lukt. Jeg leser de med hele meg♥ Det er muligens fordi jeg har synestesi da :D Det er ganske så fantastisk :)

Håper dere har en fin søndag!

 

Carpe Vita folkens♥

 

_______________________________________________________________________________
Sjekk ut de andre som har tatt bloggutfordringen her:

https://overtenking.blog
http://winterwinds.net/
http://www.skrivelisa.no/
http://blogg.tinekatrine.com
http://www.annikenbye.wordpress.com
http://www.sunnivagravem.no
http://nouw.com/maris
http://www.jenssendesign.com
http://www.nouw.com/ingerhelgestad

Prosess [Bloggutfordring]

Forrige ukes bloggutfordring var prosess, men med alt som skjedde den uka, gikk det litt i glemmeboka.. Så nå kommer det to innlegg på rad!

En av de vakreste prosessene jeg vet om er sommerfuglens prosess. Fra egg, til larve, til puppe, til sommerfugl. I de fleste prosesser i naturen, kan man se hint av hvordan ting vil se ut når de er ferdig utvokst. Men sommerfuglen går igjennom en totalt forandring. Jeg trodde tidligere at dna'et deres endret seg, men det er feil. Dna'et er det samme, men når sommerfuglen er en larve, ligger puppe- og sommerfugldelene latente. Og når larven har blitt en sommerfugl, er larve- og puppedelen skrudd av. Det er utrolig fascinerende.

Jeg leste en gang om en mann som hadde funnet en puppe hvor sommerfuglen jobbet med å kjempe seg ut. Han syntes synd på den, så han hjalp den å komme fri. Han gjorde det for å være snill, men det viste seg at han ødela den naturlige prosessen. Sommerfuglen kjemper seg ut av puppen, og i den prosessen blir vingene sterke og den klarer å fly. Ved å hjelpe sommerfuglen, ble den ikke sterk, og klarte derfor ikke å fly. Her er den forresten :)

Sommerfuglprosessen gir meg håp. Den viser at naturen er vakker. Den viser at hvis man virkelig ønsker å endre seg, så kan man ikke det. Man er ikke dømt til å være en versjon av seg selv man kanskje ikke liker. Man kan utvikle seg og bli den versjonen av seg selv man vil være. Det er en tøff prosess, men hvis man virkelig ønsker det, kan man klare det. Legger ved to videoer av sommerfuglens prosess. Det er så vakkert!♥

To av niesene mine skal tegne hver sin sommerfugl til meg som jeg skal få tatovert. Det gleder jeg meg veldig til! Begge to er kjempekreative, så jeg er sikker på at det blir veldig bra. Jeg har en viss idé om hvordan de blir siden jeg kjenner stilen deres, men jeg har gitt de så og si frie tøyler. De eneste kravene jeg har satt, er at de blir tegnet i deres personlige stil og at det er innenfor 9x9 cm. Det blir veldig bra♥

Carpe vita♥

_______________________________________________________________________________
Sjekk ut de andre som har tatt bloggutfordringen her:

https://overtenking.blog
http://winterwinds.net/
http://www.skrivelisa.no/
http://blogg.tinekatrine.com
http://www.annikenbye.wordpress.com
http://www.sunnivagravem.no
http://nouw.com/maris
http://www.jenssendesign.com
http://www.nouw.com/ingerhelgestad

 

 

 

Kjærlighet [Bloggutfordring

Kjærlighet. Jeg har brukt nesten en uke på å tenke på hva jeg skal skrive om det, for det favner jo så mye! Jeg trodde det skulle være et lett å skrive om, men det har tatt tid å skrive det, selv etter jeg satt meg ned for å skrive.

Amore vincit omnia -  Kjærligheten overvinner alt. 

Jeg tror det første mange tenker på når de hører ordet kjærlighet, er kjærligheten mellom kjærester/samboere/ektepar. Og det er forståelig. Det er den kjærligheten vi ser markedsført overalt. Kjærligheten når to mennesker møtes og det er fyrverkeri, englesang og et strykeorkester. Og selvsagt er det kjærlighet. Men kjærlighet er og kjærligheten mellom foreldre og barn. Kjærlighet er kjærligheten mellom venner. Kjærlighet er kjærligheten mellom dyr og mennesker. Kjærlighet er følelser og kjærlighet er handling. Kjærlighet er uselvisk. Jeg skulle skrive at kjærlighet er egoistisk, men jeg tok meg i det. For kjærlighet er ikke egoistisk for min del. Kjærlighet kan misforstås og handlingene kan være egoistiske, men da føler jeg at det ikke er kjærlighet lenger.

Hvis man googler ordet kjærlighet, kommer det stort sett opp kjærlighetssitater og at det handler om kjærlighet mellom to eller flere personer, eller kjærlighet mellom menneske og Gud. For meg, er det så mye mer. For meg, er kjærligheten alt. Kjærligheten er overalt. Jeg syns Thomas Aquinas sin definisjon er fin: "Det å ville noe godt for en annen." Det treffer meg så innmari godt, for det er slik jeg handler og uttrykker meg. Jeg vil alle godt. Ja, alle. Ja, jeg blir frustrert over mennesker, men i bunn og grunn ønsker jeg de bare godt. Til og med han som sa han elsket meg, men voldtok meg. Jeg ønsker ham godt. Jeg ønsker at han ser at det han gjorde mot meg og flere andre var galt, og at han lever resten av livet sitt kjærlig. Slik kjærligheten er. Ren og vakker.
Kjærligheten overvinner alt, og det er slik jeg velger å leve. At selvom det er mye som ved første(og andre og tredje) øyekast ikke ser bra ut, så velger jeg å tro at kjærligheten vil endre det.
Nå sitter ikke jeg her og tenker at bare man sender kjærlige tanker så vil alt endre seg. Men jeg sier at vi må vise nestekjærlighet, vi må handle med kjærlighet, og så vil ting endre seg. Om det er å gå ut av et usunt forhold, eller om det er å hjelpe noen du treffer på gata. Om det er å reise ned til Hellas og hjelpe flyktningene, eller om det er å engasjere seg politisk for å endre hvordan ting fungerer i nærmiljøet og i landet vårt. Det er så mye vi kan gjøre for å vise hverandre kjærlighet.

Jeg tror kjærligheten noen ganger kan overrasker oss. Da jeg flyttet fra eksmannen min, var jeg fast bestemt på at jeg skulle være en "strong, independent woman" som ikke trengte noen mann på leeeeenge. Jeg skulle nyte friheten. Eller som jeg sa til bestevenninna mi: "I sommer skal jeg være singel og nyte friheten. Jeg skal kanskje date litt, men jeg skal ikke gå inn i noe seriøst." Dagen etter, traff jeg mannen min. Fire dager senere, var vi et par. Så lenge varte den friheten min.. Hehehe.. Men nå har vi vært sammen i snart 7år. Tida har FLYDD. Vi er ikke et tradisjonelt par. Vi er like like som vi er ulike. Det var folk som sa at vi ikke kom til å vare. Grunnen til det er at det er 16 år mellom oss. Det et et stort gap, men jeg har alltid trivdes best med folk som er eldre enn meg. Det er ikke før jeg nærmet meg 30 at jeg begynte å få ordentlige venner rundt min egen alder. Sånn bortsett fra et par jeg har kjent siden barneskolen. Så for meg var det noe av det mest naturlige i verden, at jeg skulle falle hardt for en som var eldre enn meg. Det er faktisk mindre aldersforskjell mellom barna hans og meg, enn det er mellom ham og meg. Jeg var 8 år og 4 måneder når han fikk første barnet. 13 år og 4 måneder når han fikk nr 2 og 15 år og 4 måneder når han fikk sistemann. Det er 16år og 4 måneder mellom oss. Oi, nå ser jeg et mønster her. Haha..! Men tilbake til oss. Det har vart og vi har vært gift i snart 1 år og 9 måneder.
Kjærlighet (kjæresteversjonen) har aldri vært lett for meg, men dette forholdet er det første jeg ikke har gitt opp og flyktet fra når ting har vært skikkelig tøft. Det har vært oppturer og nedturer, og vi har overlevd mye sammen. Alt fra smådiskusjoner om oppvasken, til trøblete tenåringer som har sendt meg på legevakta, til hissige ekser... Alle oppturene har gjort det verdt det da. Og det at vi prater ut om alt og er ærlige med hverandre. Ellers hadde vi nok ikke vært her vi er i dag :) Amore vincit omnia♥

Håper dere har en fin søndag!

Carpe vita♥

_______________________________________________________________________________
Sjekk ut de andre som har tatt bloggutfordringen her:

https://overtenking.blog
http://winterwinds.net/
http://www.skrivelisa.no/
http://blogg.tinekatrine.com
http://www.annikenbye.wordpress.com
http://www.sunnivagravem.no
http://nouw.com/maris
http://www.jenssendesign.com
http://www.nouw.com/ingerhelgestad

Hva er det jeg holder på med?!

Jeg vet ikke hvor mange av dere som følger Snapkollektivet på Snapchat, men denne rundens tema handler om identitet. I dag er det SuperMarie som har kontoen. Hun har pratet om selvbilde og hvordan hun kan masse, men snakker seg selv ned. Og det er vi vel alle skyldige i, fra tid til annen. Noen mer enn andre. Men jeg kjente veldig på det i dag...

Jeg har noen fantastiske venninner som stiller opp for meg. Når ting er tøft, så er de der med gode råd, en skulder å gråte på og de lytter uten å dømme. Når ting er bra, er de der og feirer med meg. Jeg vet at de alltid er der for meg og på godt norsk(hahaha); They got my back. Og det er det samme den andre veien. Jeg er der for de. Alltid. Men her er greia. Vi har aldri møtt hverandre før. De har ikke prata sammen. Vi ble kjent på facebook og vi har bare sendt meldinger med hverandre og pratet sammen på telefonen. Vi skal treffes om to og en halv uke, på Oslo Vegetarfestival. Jeg gleder meg som en unge til å kunne gi de en klem og prate med dem uten å prate i telefonen. Men jeg er så vanvittig redd for å skuffe de. Og hvorfor er jeg det? Jeg mener, de kjenner meg jo ut og inn. Jeg har ledd med de og grått med de. Jeg har vært sint sammen med dem. Jeg er jo meg uansett. Og de er glade i meg for den jeg er.
Så hva er det som gjør at jeg er så redd for å skuffe dem? Hvorfor er jeg så negativ til meg selv? For det er jo det jeg er. Jeg setter så pris på dem og ser så opp til dem at jeg justerer meg selv ned, som om jeg ikke er god nok for dem. Og jeg liker ikke at jeg gjør det. For vi er likeverdige og vi har det helt fantastisk når vi prater sammen. Og det er ikke bare med dem. Jeg blir stressa av å skulle treffe andre for første gang, ansikt til ansikt. Redd for å skuffe dem. Jeg tror den følelsen fikk ekstra styrke da jeg for noen år siden skulle overnatte hos ei venninne og så fikk jeg et vanvittig angstanfall. Det var så flaut! Og det tok faktisk ett år å komme over det. Jeg kan tenke tilbake og huske hvordan det var, men jeg vil ikke grave meg ned pga det lenger. Og det er jo litt godt da. Jeg kom over det, og jeg lever enda :)
Når jeg tenker disse tankene og skriver de ned her, så tenker jeg: "Hva i all huleste er det du holder på med Ester? Du er da et fantastisk menneske. Du har noe å bidra med. Du er bra nok sånn som DU er! Vennskapene kommer bare til å bli sterkere når dere treffes! Folk syns du er en bra person og de trives sammen med deg!"
Dette er virkelig en ting jeg må jobbe med fremover. Virkelig. For dette er ikke en følelse jeg liker å føle på!

Nå skal jeg sette meg ned og meditere litt før jeg legger meg, slik at jeg legger meg med en god følelse. Meditasjon er gull altså♥

Carpe vita, folkens♥

Natta♥

Jeg vil bli god på [Bloggutfordring]

Jeg vil bli god på... Det er mye det! Men jeg skal selvsagt ikke skrive om ALLE tingene jeg vil bli god på. Jeg tenker jeg skal dele tre ting med dere. Og så vil jeg vri litt på det og si: Jeg skal bli god på. Det er nemlig en relativt stor forskjell på vil og skal. Å ville, er som å ønske. Å skulle, ja da skal du gjøre det. Det er ikke et ønske lenger, det er en aktiv handling.

1) Jeg skal bli god på å komme meg ut og ta bilder.
Jeg elsker å gå rundt ute og ta bilder. Jeg legger meg gjerne ned på bakken for å ta bilder av morgendugg på marikåper. Har du noen gang virkelig sett på dråpene på marikåper? Morgenduggen samler seg i midten eller på de små "hårene" på bladene. Det er rett og slett vakkert! Jeg husker når jeg var lita og gikk på barneskolen, pleide jeg å løpe bort til gressbakken og finne marikåpene og drikke morgenduggen. Og hvis jeg fikk sår, pleide jeg å plukke et blad og presse på såret da jeg hadde hørt at det ville hjelpe. Vet dere hva? Jeg skal dele et marikåpebilde med dere.

Hvor vakkert er ikke det lissom?! Å fange sånne små detaljer gjør så mye for meg. Jeg tenkte jeg skulle ta meg en tur ut og ta bilder etterpå. Batteriet til kameraet ligger til lading, jeg har funnet frem linser og filter, så nå ligger alt til rette for at jeg kan ta noen fantastiske bilder! Sola skinner og, så dette er dagen for å ta bilder! :)

2) Jeg skal bli god til å ta bedre vare på meg selv.
Jeg er så alt for god til å la dagene fly bort i tv/mobil/stress. Jeg vil, jeg skal, bli flinkere til å bruke tiden min konstruktivt. Jeg skal bli flink til å bruke meg-tiden til å ta vare på meg. Jeg skal sette meg ned og meditere hver dag. Jeg skal være aktiv hver dag, men jeg skal og la meg selv ha dager hvor jeg flater helt ut. Jeg skal gjøre minst tre ting som gir meg masse glede hver dag og jeg skal skrive det ned i Glede- og Mestringsdagboka mi. Jeg skal legge meg senest 22.30 hver kveld og stå opp 7.30. Jeg tror en jevn søvnrytme vil gjøre mye for psyken min :)

3) Jeg skal bli god til å sette idéene mine ut i livet
Jeg har tusen, billioner idéer i hodet. I kid you not.. Det er så mye i det hodet mitt at det egentlig et et under at det ikke har eksplodert eller at jeg i det hele tatt får sove. Jeg har masse idéer til ting jeg kan sy, hekle, tegne, male, skrive, lage... MASSE!! Jeg har sikkert 4-5 bøker i hodet. Med illustrasjoner. Jeg har x-antall klesdesign og interiørdesign. Malerier. Tegninger. Fotografier. Som bare venter på at jeg skal klare å sortere både tid og idéer sånn at jeg kan få de ut. Som bare venter på at jeg skal fjerne sperrene og la kreativiteten flyte. Jeg tror bloggingen min er en god start på å klare å skrive. Jeg tror og at jeg skal reise bort en uke og bare skrive. Et sted hvor jeg får ro med alle tankene mine, hvor hverdagen ikke banker på annenhvert sekund. Jeg vet hvor. Det var ikke en dum idé ;) Jeg ser stadig vekk for meg Ester Maria som har sluppet sperrene sine og lever det livet det er meningen at jeg skal leve. Og jeg skal bli henne. Det skal jeg. Definitivt. Det er mitt løfte til meg selv.

Håper dere får en fin mandag og en fantastisk uke!

Carpe vita♥

______________________________________________________________________________

Sjekk ut de andre som har tatt bloggutfordringen her:

Julie Eilén 
Renate 
Lisa
Tine Katrine
Anniken 
Sunniva 
Mari Sunniva
Benedicte Jenssen 
Inger Helgestad

Blanke ark [Bloggutfordring]

Dette er første gang jeg er med på en slik bloggutfordring. Jeg hadde en hobbyblogg for mange år siden, og da var jeg med på scrappe-utfordringer. Dette er noe helt annet.

Uttrykk : Begynne med blanke ark ("ha et helt åpent utgangspunkt når man begynner på noe nytt") (kilde: Lexin)

Uttrykket "blanke ark" gir meg ganske blandede følelser. Det er ganske fint å vite at når man våkner på morra'n, så er dagen ny og man starter med blanke ark. Man kan fylle dagen sin, akkurat slik man vil. Noen ganger forblir arket ganske tomt(føles det som i hvertfall), mens andre dager blir fulle av farger. Jeg syns det er ganske godt å vite at jeg er så heldig at jeg har masse muligheter til å fylle opp arket mitt med flotte ting.
Jeg syns og at det er godt å vite, at selvom man gjør ting som kanskje ikke alltid er det lureste, så kan si unnskyld eller tenke at dette vil man gjøre annerledes neste gang, og så starter man med et nytt, blankt ark. Så lett er det kanskje ikke. Men jeg liker utopien i tanken. Jeg liker å tenke at uansett hvordan man driter på draget, så har man muligheten til å snu på flisa og gjøre ting bedre. Litt sånn som Alf Prøysen syner i "Du skal få en dag i mårå". Jeg hørte mye på Alf Prøysen når jeg var lita. Det er kanskje ikke så rart, når man er oppvokst på Elverum og Alf Prøysen selv kom fra Hedmark. Kanskje der er derfor jeg er av typen som alltid gir folk sjanse etter sjanse. Hver dag er en ny mulighet til å starte med blanke ark.

MMcIqmjvOLQ

Men jeg tenker at når man har muligheten til å begynne med blanke ark etter man har dritt på draget, så må man gå inn for å gjøre det bra. Det er så mange som hele tiden får nye blanke ark, og det er den delen som gir meg et dårlig bismak i munnen. De får stadig vekk et nytt blankt ark, og så velger de å rive det i stykker. Kanskje de fargelegger litt, men så river de arket eller brenner det opp. Man prøver å lytte og forstå hvorfor de velger å kaste bort de blanke arkene. Hvorfor de ikke fargelegger dagene med positive farger. Men man står på stedet hvil. Dere skjønner hvor jeg vil hen? De som får sjanse etter sjanse. Det er samtaler etter samtaler. De lover gull og grønne skoger, men alt du ender opp med er en tørr kvist og en gullmalt stein. Finnes det en grense for hvor mange blanke ark man kan få tror dere? Eller er det en grense for hvor mange blanke ark man kan gi til en person? Man kan jo ikke gi opp folk heller? Jeg kjenner jeg er veldig delt. Det er vondt å bli gitt opp, men samtidig kan man ikke forvente at folk skal tolerere dårlig behandling i all evig tid heller.

Jeg tenker at et blankt ark er en fantastisk mulighet til å gjøre dagen, uka, måneden, året, livet bra. Det er en gave vi ikke skal ta lett på. Som jeg skrev innledningsvis, er hver dag et nytt, blankt ark. Men hvis noen gir oss et blankt ark, en ny sjanse til å gjøre noe bra, da må vi virkelig ta vare på den muligheten. Uansett hva foranledningen var. Om det var en liten krangel eller om det var noe kriminelt(og man har sonet straffen sin). Det er nok lettere sagt enn gjort, men jeg tror det er viktig å huske at de menneskene som vil gjøre bedre, må få muligheten til å gjøre bedre. Men de må og vise at de setter pris på muligheten til å gjøre ting bedre.
 

Hva tenker dere?

Nå skal jeg ut og nyte sola♥

Carpe vita♥

Les hva de andre som er med på bloggutfordringen skriver:

https://overtenking.blog
http://winterwinds.net/
http://www.skrivelisa.no/
http://blogg.tinekatrine.com
http://www.annikenbye.wordpress.com
http://www.sunnivagravem.no
http://nouw.com/maris
http://www.jenssendesign.com
http://www.nouw.com/ingerhelgestad

Sverigetur, eller ikke... *oppdatert*

I dag skulle jeg ha vært med mannen og jentungen til Sverige på dagstur. Det ble raskt avlyst for min del for de har endret reglene på å reise med dyr. Så jeg kunne ikke være med. Bummer :( Hahaha.. Neida, eller jo, de har endret reglene for å reise med dyr, så Gizmo og Dizel kunne ikke være med. Tidligere har vi bare stukket innom Anicura Dyreklinikk i Grimstad for å gi gutta ormekur mot Revens Dvergbendelorm. Men reglene har endret seg, så de kan ikke gi tablett dagen før. Enten må hunden på tablettkur, eller så må man finne en veterinær i Sverige som kan gi tabletten, vente 24 timer og så reise inn i Norge igjen. Og det sier seg selv at det er litt vanskelig å gjøre på en dagstur... Så da ba vi jentungen velge hvem som skulle være med henne til Sverige. På den ene siden ville hun gjerne ha tid med pappa'n, og det er jo forståelig når hun bare er her annenhver helg og i ferier. På den andre siden hadde hun lyst å ha en jentetur med meg. Så da skar jeg igjennom og sa at hun skulle ta en tur med pappaen. Jentetur med meg er mye lettere å få til enn turer med pappaen, så det kan vi gjøre senere.
Men så kommer jo "problemet" for min del da. Jeg er den eneste veganeren og jeg vil jo gjerne ha noen ting fra Sverige... Og mannen min er ikke verdens beste på å handle til meg(sorry kjære♥).. Så jeg skrev en handleliste. Jeg googlet for å finne bilder og jeg var inne på Janes side for hun var på storshopping i fjor på en butikk jeg ikke har vært på. Det virket som den butikken hadde det meste av veganmat, og jeg tenkte at det er litt greit at de slipper å gå fra butikk til butikk for min skyld. Og for å ikke få tusen samtaler som starter med: "Hva er ______? Og hvor ligger ______?", lagde jeg denne handlelista:


 

Utifra hva jeg har hørt, har de faktisk fått med seg det meste på lista. Var noen ting de ikke fant, men det går bra. De har til og med kjøpt med Violife-ost, og det står jo ikke på lista. Jeg er skikkelig imponert!

Men nå må jeg rydde og sortere litt i kjøleskapet og fryseren sånn at det er klart til å bli fylt opp uten stress etterpå.

Håper dere har en fin kveld :)

Carpe vita♥

___________________________________________________________________

Oppdatering! My baby did goooooood! Sjekk ut alt dette da :D











Jeg er en fornøyd veganer :D
 

Ha en god natt folkens♥

Kreative dager :)

Jeg har hatt noen veldig kreative dager i det siste. Som jeg skrev i det forrige innlegget, blir jeg veldig inspirert av Milla. Jeg skal skrive mer om de etterpå. Først skal jeg vise dere årsplanleggeren jeg lager for 2018. Ja, jeg er innmari tidlig ute. Men heller tidlig ute enn å stresse med det i november/desember. Da er det litt andre ting å tenke på.. Jeg er skikkelig fan av Panduro. Jeg er stadig vekk innom og det er som å gå inn i en godtebutikk. SÅ mye gøy! Jeg kan gå inn med en plan om hva jeg skal handle, men jeg går alltid rundt og kikker på ALT før jeg går til kassa med det jeg gikk inn der for(og gjerne litt til). Når jeg skal lage årsplanlegger, bruker jeg denne. Det er bare 30 ark i den, men det er tykke ark, og det gjør at selvom det ser ut som en bullet journal på de sidene jeg har tatt bilde av, så kan jeg og bruke den som en art journal sånn som forsiden gir inntrykk av. På forsiden har jeg festet gipsbånd fra Panduro, sprayet med knallrosa og kobberspray fra Biltema, og limt på masse forskjellig stæsj jeg har hatt liggende i skuffene i lang tid. Alt er fra Panduro, utenom tannhjulene. De er kjøpt på Wish. 



Jeg har kommet til juli inni boka. Og så har jeg et par sider jeg har stæsjet opp med gipsbånd og maling. Tenker at jeg begynner på juli neste uke en gang. Jeg har jo ikke noe hastverk, så dette er et skikkelig koseprosjekt :)

 

Her er en fotocollage av noe av det jeg malte. Det siste er bare et tøysebilde for jeg visste ikke helt hva jeg skulle finne på med det, så jeg tegna det monsteret jeg så i det. Litt sånn "Øisteins blyant"-aktig. Som dere ser så har jeg skrevet "Music is life" på to av bildene. Det er fordi det er sånn det føles for meg. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg er så veldig musikalsk, men jeg elsker musikk♥ Jeg har en veldig bred musikksmak og hva jeg liker å høre på, endrer seg med humøret mitt. Jeg hører på alt fra panfløyte til metal. Men ikke techno/trance... Det har jeg ikke hørt på frivillig siden ungdomskolen/vgs. Takler det ikke. Men alt annet går :)
Eggene er fordi det er påske og fordi jeg er med på enda en PCOS-kampanje: https://www.facebook.com/TealEggsforPCOS/ Selvsagt vil jeg ikke bruke ekte egg, så da valgte jeg å male de. Jeg er ganske fornøyd med verkene mine, selv tøysebildet :)


Håper dere har en fin påske!

 

Carpe vita♥

To av mine favorittbloggere

Nå skal jeg fortelle dere om to bloggere jeg ser opp til. Milla, som har bloggen www.noctem.nu og Linn som har bloggen www.linnrosenborg.blogg.no
Jeg oppdaget bloggene deres da jeg begynte å følge Snapkollektivet på, ja du gjettet det, Snapchat. Alle kvinnene i Snapkollektivet er flotte og fantastiske på hver sin måte, men Milla og Linn rører ved hjertet mitt nesten hver gang de har kontoen.

Det er faktisk litt vanskelig å skrive om de, rett og slett fordi det er så mye jeg kan skrive, og de rører meg så at det stopper litt opp. Det er som alle ordene er i en trakt, og kjemper om å komme ut først.

Jeg begynner med Linn. Linn er beintøff. Hun skriver rett fra levra om de tingene hun brenner for. Og hun betaler prisen for det. Jeg blir sjokkert over hvordan voksne folk kan kommentere på innleggene hennes. Det er ikke sånn at innleggene hennes er stygge. Langt derifra. Men hun presser på knapper som skaper reaksjoner hos nettrollene. Hun skriver rått og vanvittig bra. Hun er en fantastisk kvinne, med flotte meninger og sider. Hun er mangefasettert diamant av en kvinne som gjentatte ganger har fått meg til å tenke på ting på en annen måte. Når jeg ser hvordan hun skriver og hvordan hun bryr seg, så blir jeg inspirert til å gjøre det samme selv. Skrive det jeg mener og stå opp for meg selv og andre. Linn er super!♥

Og så har du Milla med den fantastiske latteren. Den høye latteren. Latteren som gjør deg glad langt inni sjela. Milla som ikke er redd for å gråte på Snap. Milla som er seg selv uansett. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått når Milla er på Snapkollektivet. Hun deler så man kjenner det dypt inne i sjela. Milla inspirerer meg kunstnerisk. Jeg malte i tre dager i strekk etter jeg så bildene hun jobbet med. Blyant og vannmaling. Jeg bruker penn da. Vet ikke helt hvorfor, men det er vel litt mer meg. Harde streker, sterke farger. Tøffe Milla tegner med myke linjer, myke farger. Jeg digger Milla. Milla er kul♥

Håper du sjekker ut disse to bloggene, det er virkelig verdt det <3

 

Håper du har en fin dag!

 

Carpe vita♥

Når jeg rydder på kjøkkenet blir jeg så sint!

Eller, kanskje ikke så sint, men veldig frustrert og irritert. Og hver gang så tenker jeg at dette må jeg blogge om og jeg blogger som bare heia inni meg. Men så går det i glemmeboka for jeg har andre ting jeg må få gjort. Først må jeg si at det kan hende at noen føler seg truffet, men dette er et sammensurium av kommentarer jeg har fått så lenge jeg kan huske av veldig mange. Det er ikke noe jeg tenker på til daglig, men det kommer opp på kjøkkenet. Vet ikke helt hvorfor jeg nærmest unnskylder meg før innlegget starter, men nå kommer det!

Kjøkkenet er jo et rom som må ryddes og tørkes over hver dag. Jeg skal ærlig innrømme at vi i perioder er litt dårlige på akkurat det. Og så hoper det seg opp. Men nå er det rydda der inne og alle overflater er vasket og tørket. Men når jeg står der og rydder og vasker, kommer veldig mye gammelt grums opp. Ikke fra kjøkkenet, det hadde vært ekkelt! Men det kommer opp fra mitt indre. De fleste som har kjent meg siden jeg var liten, vet at jeg ikke er ryddeoppgavens største fan. MEN de vet og at jeg har ekstremt god kontroll på rotet mitt. Er det en haug på gulvet, så vet jeg nøyaktig hva som er i den haugen og hvor det jeg skal finne ligger. Så lenge det er min haug. Andres hauger har jeg null kontroll over...
Men tilbake til kjøkkenet. Når jeg rydder og vasker så kommer det en del minner. Og det gjør meg ganske frustrert og irritert. Til tider blir jeg sint og, hvis jeg er i rette modus. For opp igjennom har jeg nemlig fått beskjed om at ingen kommer til å orke å bo sammen med meg fordi jeg er så rotete. Jeg har fått beskjed om at menn kommer til å gå fra meg hvis ikke jeg ble flinkere til å vaske. Hvis ting ikke har vært vaska og ryddet, har det alltid vært min feil. Det siste der har kommet når jeg har vært samboer/gift, når jeg bodde alene var det helt klart min skyld at ting var uryddig eller støvete ;) Det høres ut som jeg er vanvittig rotete og skitten, men det er jeg ikke altså. Vi bor ikke i en svinesti! Men det irriterer vettet av meg når jeg får skylda for at støv ikke har blitt tørka eller at oppvasken står eller at skittentøyskurven er full. For sist jeg sjekka, så er vi en husholdning på 2 / 3 / 4(annenhver helg og i ferier) pluss to hunder. Hundene kan jo ikke akkurat rydde da, men de fører jo med seg jobb de og. Men det er altså jeg som får skylda. Ikke av mannen(stort sett) og guttungen, men av andre.
Nå er jeg hjemmeværende og tar derfor en større del av ansvaret hjemme, men det har jo ikke alltid vært sånn. Jeg har kun vært ufør i halvannet år. Før det så har jeg jo stort sett alltid hatt noe å gå til, flere dager i uka. Men det er altså jeg som får ansvaret hvis det ikke er tørka støv osv. Og om Knut i Oslo(tilfeldig navn og plass) hadde ment det, så hadde jeg brydd meg katta. Men når folk jeg kjenner mener det, så har det (tydeligvis) påvirket meg. Og det kommer veldig klart frem når jeg står på kjøkkenet. Ikke andre plasser i huset. Kjøkkenet er tydeligvis plassen for å få ut frustrasjon. Jeg vasker, skrubber og freser for meg selv. Og jeg tror alle skal være glade for at de ikke er i nærheten når jeg står der og freser, for.....vel.... det hadde ikke vært et genitrekk å prate til meg da.. Hehehe..

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å ha det ryddig og rent rundt meg. Jeg vet, det kommer som et stort sjokk på folk som har kjent meg siden barnsben, men jeg liker faktisk når det er ryddig og rent og pent. Men jeg er en kreativ sjel med mange prosjekter, og da kommer ryddig på en andreplass. I tillegg kan det bli overveldende hvis det er mye som må gjøres, og da stopper det opp litt for meg. Ikke like mye som før, men jeg jobber med det. Rent er det stort sett her, for, vel, hunder drar med seg en del, så det må vaskes ofte.

Men poenget her er egentlig ikke mine rydde- og vaskeegenskaper. Det er disse kommentarene. Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har fått slike kommentarer. Og det som forundrer meg er at ikke en mann jeg har vært sammen med har fått sånne kommentarer. Har jeg ikke bodd med ham, så har JEG fått beskjed(av andre) at jeg må hjelpe ham så han får det litt greit. Sette et kvinnes preg på det. Har jeg bodd med ham, er det JEG som (som sagt) har blitt syndebukken. Hvorfor det? Det var frustrerende nok å høre når jeg ikke var den mest ryddige(men allikevel prøvde), men det er enda mer frustrerende å høre det nå som jeg faktisk går og styrer rundt i huset for at alle skal ha det greit. Jeg har perioder hvor jeg ikke orker, av forskjellige grunner, men jeg skal ikke behøve å unnskylde meg(egentlig punktum her, men..) når jeg er en del av et hushold med flere mennesker som kan ta i et tak de og. Og de gjør stort sett det altså.
Jeg hadde forstått disse kommentarene hadde de kommet fra besteforeldre generasjonen(altså fra mitt ståsted), men det har kommet fra alle aldersgrupper. Og jeg hadde jo trodd at foreldregenerasjonen og min generasjon oppdro barn som forsto at i et hjem tar alle tak og at det ikke bare er kvinnen i husholdningen som har ansvar. Men den gang ei. Det er tydelig at det er mange som har vokst opp med og fremdeles vokser opp med at hjemmet er kvinnens ansvar..

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg har ting jeg må få gjort før guttungen kommer hjem. Men det er tydelig at det er noe jeg må ta tak i, i meg selv for å slutte å bli så frustrert. For det er ikke den mest produktive følelsen. Jeg vil heller være blid, glad og fornøyd :)

Nå skal jeg fortsette dagen min, og jeg satser på at den blir ganske så fin nå som jeg har fått ut litt frustrasjon ;)

Håper dere får en fin dag!

Carpe Vita folkens!♥

Maaaaaaaaaaaat!!

Ok, dette skrev jeg egentlig for halvannen uke siden, men jeg trengte å begynne å jobbe med meg selv før jeg la det ut slik at jeg kunne samle tankene før jeg delte noe så personlig.
_________________________________________________________________
Mat, det vi trenger for å fungere.. Nei, vet dere, her slenger jeg inn en TW(trigger warning) og CW(content warning). Dette innlegget handler om mitt forhold til mat og det inneholder tekst om spiseforstyrrelser og selvskading. Det er ikke detaljer altså, jeg er ikke så grusom at jeg skal ødelegge nattesøvnen deres ;) Men blir dere trigga av sånt, så er dere herved advart.

Ei venninne av meg la ut informasjon om PCOS og spiseforstyrrelser i går. Det viser seg at mange med PCOS sliter med overspising. Nesten alle kvinner med PCOS har høye nivåer med insulin fordi de er insulinresistente. Jeg er ikke insulinresistent. Ikke som jeg vet om i hvertfall, men jeg burde få sjekket det snart. Tenker jeg tar det neste måned når jeg skal inn og ta nye blodprøver. I tillegg er det en teori om at PCOS kan gi bulimiske symptomer fordi androgener har appetittstimulerende effekt og kan gi dårlig impulskontroll. 

"A recent study showed The Prevalence of clinical bulimia nervosa was 5.3%, subclinical anorexia nervosa 1.1% and subclinical bulimia nervosa was 10.5% among women with PCOS."

Og det gjorde at jeg begynte å gråte. Jeg, en voksen kvinne på 31, satt og hulket etter å ha lest dette. Dere som har sett meg, vet at jeg ikke er anorektisk. Jeg er heller ikke bulimisk. Jeg tvangsspiser og så spiser jeg ikke. At jeg ikke spiser, er ikke fordi jeg skal gjøre opp for at jeg har overspist, det er fordi jeg ikke er sulten eller jeg "ikke har tid". Jeg er 174 cm høy, veier ca 89 kg, så jeg har en bmi som sier overvekt. Men grunnen til at jeg begynte å gråte, er at jeg har ikke hatt et godt forhold til mat siden første året på videregående. Andre året på videregående gikk jeg på skole i England og der var det godterimaskin på skolen og hun jeg bodde hos, tok mat på tallerkenen og forventet at alt på tallerkenen ble konsumert. En middagstallerken, stappfull av mat. Jeg gikk opp en god del kilo det året. I tillegg til at depresjon gjorde at jeg trøstespiste, gjorde ikke PCOS'en det noe bedre. Jeg visste ikke at jeg hadde det da, men når jeg ser tilbake, var det nok en medvirkende faktor til den kraftige vektoppgangen. Når jeg kom hjem igjen, var jeg ganske aktiv. Sykla til byen og gikk de fleste plasser. Og jeg tok av meg en god del av de kiloene jeg hadde gått opp. Ikke alle, men en del. Men jeg slet fremdeles med depresjon og selvskading. Og når høsten kom og ting ble tøffere for meg psykisk, begynte jeg å trøstespise mer igjen. Ikke jevnt, men på de dårlige dagene kunne jeg trykke i meg masse is, sjokolade, kjeks, mat osv. Jeg gikk jevnlig til samtaler på Familiesenteret og til helsesøstra på skolen. Begge plasser ble det satt spørsmålstegn ved at jeg trøstespiste. Men som den stae 17-18 åringen jeg var, insisterte jeg på at jeg hadde kontroll. Men det var en løgn. Jeg leste om spiseforstyrrelser og jeg visste at jeg hadde et problem. Men jeg følte at jeg hadde nok å hanskes med, så jeg valgte å ignorere det. Jeg hadde ikke kontroll, og jeg har ikke hatt det siden. Men det er først nå jeg er villig til å innrømme det. Venninna mi sitt innlegg var det siste dyttet jeg trengte for å innrømme det ordentlig for meg selv og dere som leser dette. Og før noen kommenterer at jeg selvdiagnostiserer, jeg gjør ikke det. Matproblematikk blir dekket i spørsmålslista jeg gikk igjennom da jeg gikk i samtaler på dps, men det var ikke det som fikk fokuset da jeg i samtaler.

Som sagt, er jeg ikke noe sylfide. Men jeg har problemer med mat. Jeg har sjeldent lyst på noe, men jeg tvinger meg selv til å spise litt til frokost. For spiser jeg ikke frokost, så spiser jeg gjerne ikke før til middag. Jeg kan gå nesten en hel dag uten mat. Jeg spiser kun når jeg blir sliten eller før jeg skal ut en tur. En liten snack for å holde meg gående.
Men på den andre siden, har jeg dager hvor jeg spiser og spiser og spiser. Jeg kan spise 2 små pizzaer, sånne jeg lager av store tacolefser. Og så kan jeg spise lørdagsgodt etterpå. Selvom det ikke er lørdag. De eneste ukene jeg spiser noenlunde jevnt og relativt normalt, er de ukene jeg har sønnen min hjemme. Da passer jeg på at han får i seg det han trenger og at han ser at jeg spiser normalt.
På den positive siden, så lager jeg alltid næringsrik mat når jeg skal spise. Om det er smoothie med proteinpulver eller om det er en skikkelig middag som jeg legger ut bilde av på instagram. Det er alltid et velsammensatt måltid. 

Problemet mitt ligger i at "PCOS kan gi bulimiske symptomer fordi androgener har appetittstimulerende effekt og kan gi dårlig impulskontroll." Når jeg er alene eller med Morten, så mangler jeg impulskontrollen. Jeg er et sort hull. Når jeg spiser da. For når jeg ikke spiser, så har jeg ikke lyst på noe. Ingenting frister og da kan jeg like så godt la være. Men som vekta mi tilsier, så er det en del spising ute og går. Og ikke så mye faktisk ute og går'ing. Utenom med hundene da. De må luftes, og det er jeg som lufter de stort sett. I tillegg er sikkert ikke forbrenninga mi den beste med jojo-spisingen.. 
Jeg spiser ikke så mye når jeg er hos andre. Både fordi jeg ikke liker å overspise foran andre og fordi jeg blir egentlig mett ganske fort. Så noe kontroll har jeg tydeligvis.. Overspisinga skjer det sekundet jeg ikke kjenner metthetsfølelsen lenger, for da fyller jeg på. Jeg blir flau over mengden mat jeg kan konsumere.. Spesielt hvis jeg møter masse motgang. Det er så lett å ty til trøstespising...

Men jeg er en kløpper til å gi andre råd om mat da! Steike, der briljerer jeg med alt jeg kan om kosthold og trening. Hva som er lurt og ikke. TheQueenOfKnowItAll at your service! Yes sir!
Gårsdagen var en dag hvor jeg kunne ha latt være å spise. Men iom at jeg skulle til byen, måtte jeg få i meg litt. Så jeg bakte scones og jeg spiste en halv. Altså, en scones er delt i 4, som et kakediagram, så det er ikke så lite som det faktisk hørtes ut. Det blir som halvannen skive tenker jeg. Det spiste jeg i ett-tida. Og så spiste jeg ingenting før jeg lagde meg middag/kvelds i syvtida. Eller, jeg hadde litt hummuschips mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig. Uansett så sier det seg selv at det er alt for lite for et voksent menneske. Og jeg drakk bare tre glass med vann. Det er og alt for lite, så det er ikke rart at huden min er så tørr...
Åssen dagen i dag er, vel, jeg spiste en halv scones før jeg reiste til frisøren. Og jeg kjøpte veganburger på Deli De Luca etterpå. Så jeg jobber med saken. Jeg trenger ikke at folk er superbekymra og på meg hele tiden på om jeg spiser og om jeg klarer å stoppe. Det er et opplegg jeg må ta med legen min og som jeg lover på tro og ære at jeg jobber med. Jeg skal komme meg gjennom dette også. Jeg klarte å slutte å selvskade selv, og jeg skal kvitte meg med dette spiseproblemet og. De som kjenner meg, vet hvor sta jeg kan være. Og jeg skal bruke staheten min til å komme meg gjennom dette og!

_______________________________________________________________

Så nå, halvannen uke etter, har jeg jobbet aktivt for å rette opp i år med dårlige vaner. Jeg er på god vei, men det vil jo sikkert ta en stund før jeg her heeelt i rute igjen. Det jeg har gjort denne halvannen uka, er å spise frokost kort tid etter jeg har stått opp,og så spise ca hver tredje time. Ingen veldig store måltider og ikke småspising mellom måltidene. Noen dager er lettere enn andre, men jeg kjenner både på at jeg ikke gidder å spise og det at jeg vil spise mer. Et annet problem jeg ser jeg har, er å drikke nok vann. Føler jeg heller nedpå, men jeg skriver ned hvert glass, og det er ikke de åtte glassene som er anbefalt. Men jeg jobber med saken der og.
Legger ut noen bilder av mat jeg har laget tidligere og uka som har vært. Jeg kan dette, jeg må bare være flink til å implementere det i min hverdag :)

Nicecream laget av bananer, jordbær og mørk sjokolade :)

Polentapai og salat


Proteinsmoothie

Alpro yoghurt med div topping


Litt dårlig bilde, men det er one pot pasta. Alt blir lagt i en panne, og 8 minutter(fra det koker) senere er det middag :)


Marinert oumph med pommes frites og salat.


Pizzahhhhh♥

Carpe Vita folkens♥

Er vi for konfliktsky?

Jeg er nok det noen ganger. Jeg tenker at jeg orker ikke å kommentere på en status hvor jeg egentlig har sterke meninger og argumenter fordi jeg ooooooorker ikke å diskutere. Eller jeg lar være å legge ut ting på Facebook fordi jeg vet det vil skape diskusjon. Også i situasjoner hvor vi sitter sammen med andre og de uttaler seg om noe som jeg er totalt uenig i eller jeg syns de prater seg selv imot i samme samtalen. Kvinnedagen har jo nettopp vært, og det var i den forbindelse at jeg begynte å tenke på dette. Ei god venninne la ut dette bildet:

Og så har du denne kvinnen som blir sendt tilbake til Iran hvor hun kommer til å bli straffet fordi hun har drukket alkohol og vært i en bil med en mann.
 
Og det fikk meg til å tenke. Her sitter jeg som en hvit kvinne i Norge, i et godt forhold. Jeg har det ganske så greit. Jeg kan velge å ytre mine meninger og jeg kan velge å la være. Ofte veger jeg å la være, av to grunner. Det første er at jeg respekterer at folk har andre meninger enn meg. Det andre er at jeg ikke orker å hive meg inn i diskusjoner med folk som kjører så hardt på og ikke kan kunsten å ha en god diskusjon. For jeg er ikke fremmed for en god diskusjon, så lenge begge parter kan holde det på et greit nivå. Dessverre ser jeg ofte at hvis man ikke er enig i det folk sier, så er man en sau, butthurt, snowflake, hjernevaska, idiot, osv. Spesielt i politiske diskusjoner. Kanskje ikke så mye når det gjelder lokal og nasjonal politikk, men ganske mye i global politikk. Spesielt ser jeg det i diskusjoner som er pro-/con-Trump. Det er en innmari stor diskusjon på flere nivåer og det kan gå rimelig heftig for seg.
I en god diskusjon mener jeg at kan begge bli enige om at de ser ting på forskjellige måter og ende diskusjonen der, eller så kan den ene se at h*n kanskje har tatt feil og moderere seg. Jeg kan og det. Jeg har lært masse i diskusjoner, men det stopper litt opp for min del når jeg får beskjed om at jeg er en hjernevaska sau. Og derfor gidder jeg ofte ikke å hive meg inn i diskusjoner. Og så er det diskusjoner jeg ikke hiver meg inn i fordi det er folk der jeg aldri kommer til å bli enige med. Og det er litt synd, for ofte når jeg hiver meg inn i diskusjoner er det flere grunner til det. Jeg vil gjerne argumentere for den andre siden av saken, men jeg vil også lære mer om hvorfor folk mener det de mener. Jeg syns det er fascinerende og spennende å lære mer om folk og hvorfor de mener det de gjør. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har endt opp med å google ting som har kommet opp i diskusjoner for jeg innser at jeg ikke vet nok. Det betyr ikke at jeg endrer min mening, men det gjør at jeg forstår deres side bedre. Samtidig kan det gjøre at jeg endrer mening. Jeg skulle f.eks. aldri bli veganer for de var så ekstreme, hardcore og elitiske. Å være vegetarianer var godt nok. Helt til jeg hadde flere diskusjoner og jeg googlet meg frem til informasjon. Og så endret jeg mening. Men jeg var lenge sint på veganere. Og det var rett og slett fordi jeg ikke hadde nok informasjon og irriterte meg over alle argumentene deres. Jeg syntes at det var helt idiotisk at de skulle pepre meg med propaganda. Men det var jo fakta. F.eks. blir jo hanekyllinger kvernet i eggproduksjonen. Jeg tror at det er det som gjør at folk blir sinna i diskusjoner. At de rett og slett ikke har svar på tiltale. Kanskje det ikke stemmer for din del, men for meg gjorde det det. Vi er alle forskjellige ;)
 

Kvinnedagen i år har fått meg til å lure på om jeg kanskje burde ytre meg oftere. At jeg må ta diskusjoner og stå i det. Ikke for min egen del, men for alle kvinner, barn, og dyr som ikke kan det. Og menn. Man kan ha flere tanker i hodet på en gang ;) Jeg må tørre å stå for det jeg mener og ta diskusjonene. 

En annen ting jeg lærte om på kvinnedagen er whataboutism. Dette kommer ofte frem i diskusjoner. Når det er snakk om flyktninger, så kommmer gjerne: "Hva med alle de som sliter i Norge? Burde vi ikke hjelpe de først?" Eller hvis man snakker om at veganere ikke bruker dyreprodukter(ull, skinn osv) eller bruker dyretestede produkter, så kommer gjerne "Hva med arbeiderene på klesfabrikkene i Kina/India/Bangladesh? Burde vi ikke hjelpe dem?" Dette gir ikke konstruktive diskusjoner og det er ganske typisk når motparten ikke har nok argumenter for meningene sine i den aktuelle diskusjonen. Politikere er flinke til å bruke whataboutism for å få bort trykket på dem. Jeg ser stadig vekk at det blir brukt i diskusjoner på Facebook og i kommentarfelt hos diverse nettaviser og organisasjoner. Det er noe jeg syns vi bør få bukt med. Man kan ha to (eller flere) tanker i hodet på en gang. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Ta ett av mine syn som eksempel: Jeg pro-choice samtidig som jeg anti-abort. Jeg er helt for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp og at de ikke skal tvinges til å gjennomføre en graviditet bare fordi de ikke får ta abort. Det er ikke rett for kvinnen eller for det kommende barnet at ikke kvinnen får ta abort. Samtidig så er jeg anti-abort fordi jeg ser på det som å ta et liv. Og i mine øyne har alle liv verdi. Jeg ville heller dødd enn å ta abort. Men det er meg. Jeg aksepterer at andre ikke er som meg. Jeg kjenner folk som har tatt abort, og jeg dømmer de ikke. Jeg er like glad i de. Jeg klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Så abort er en ting jeg ikke diskuterer. For det er et personlig valg og ingen har rett til å dømme. Men jeg kan, og skal bli flinkere til å ta andre diskusjoner.

 

Hva tenker du om det jeg skriver? Tar du mange diskusjoner, eller er du mer konfliktsky?

 

Ønsker deg en veldig fin kveld!♥

 

Carpe vita♥

I just don't GET it.. Skjønner?

Er det noen av dere som har GET? For det har ikke jeg.. Etter nesten ett år med løfter om at vi skulle få GET, har vi fremdeles ikke GET fiber hos oss. 10.januar fikk vi beskjed om at; "Beklager, det er ikke god nok dekning hos dere til at vi kan bygge ut fiberen hos dere." Og da hadde vi ventet siden 05.02.16.

Jeg kjenner at en del av meg har lyst til å hyle ut både navn og nummer til selgeren. Altså skrive i caps lock. Jeg har lyst til å kjefte og smelle og virkelig få ut den frustrasjonen vi har opplevd det siste året. Men det skal jeg ikke. Det er en grunn til at jeg ventet til i dag med å skrive dette innlegget. Det var for å ikke skrive hele innlegget i caps lock som en skikkelig misfornøyd (nesten)kunde. Dette er vår historie, men vi er ikke de eneste misfornøyde (nesten)kundene..

Det er en ting jeg vil begynne med som jeg ikke skjønner. Hvis den bedrift, i dette tilfellet GET, ikke har god nok dekning til å bygge ut fiberen sin, hvorfor tar de kontakt for å få folk med da? Ville det ikke vært mer hensiktsmessig å få med folk nærmere fiberen og så spørre oss som er "for langt unna" etterpå?

Det hele startet når det var så mye trøbbel med Canal Digital. Det var en eller annen avtale som ikke gikk boks og da forsvant det en haug med kanaler fra Canal Digital. I den prosessen ringte da altså GET til oss for å tilby oss fiber. Det ville være mer stabilt enn Canal Digital sitt nett og billigere. Vi fikk pristilbud på nett og et løfte om at det ville være på plass innen tre uker. Så vi hoppa på og sa opp Canal Digital. Skulle aldri ha gjort det vettu! For tre uker gikk, og så ble det et par uker til og så måtte selgeren krype til korset og si; "Beklager, vi får det ikke på plass før i juni." Dette likte vi selvsagt dårlig, og sa som sant var, at da sto vi uten nett. For å holde oss på kroken, sa selgeren at han skulle se på hva han kunne gjøre for oss og enden på visa var at vi kunne skaffe oss et mobilt bredbånd fra ice som da GET skulle kompensere for oss når fiberen var på plass. Så avtalen som i utgangspunktet var gratis installering og 3 måneder gratis, ble til gratis installasjon og 15 måneder gratis.
Har du lavt dataforbruk eller er en liten familie, er mobilt bredbånd helt sikkert gull. Men i en familie på mellom 2 og 4(avhengig av dag og uke) som streamer og som er avhengig av nett for å få ting gjort, så er det virkelig kjipt. For her må man passe på gigabytene!

Sommeren kom, og sommeren gikk. Ingen fiber i sikte. Så fikk vi beskjed om at det ikke var nok folk i området som ville ha GET, så selgeren måtte rundt og fri til de. Men fiberen skulle være på plass før frosten. Null stress. Og selgeren og en kollega var rundt her og de fikk god nok oppslutning til at alle fikk gratis installasjon. Nå måtte de bare få de siste godkjennelsene, så var det i boks. November kom, og november gikk. Desember kom og nå var det virkelig rett rundt hjørnet. Selgeren fortalte at han var ferdig med sin del og jeg skulle få nummeret til de som skulle installere fiberen, men det nummeret kom ikke. Desember gikk. Og i januar fikk jeg ikke svar fra selgeren, så da ringte jeg til GET kundeservice som kunne fortelle meg at vi hadde fått avslag. Jeg hadde vel tre runder med kundeservice, forklarte at fiberen er rett nedi gata her. Og etter litt leting fant de den. Men den er i lufta. Den nærmeste i bakken er to kilometer unna og dermed for langt unna.
(Den ene gangen jeg pratet med kundeservice, hørte jeg en kundebehandler som kjeftet på en kunde. Og da mener jeg at hadde det vært skriftlig, så hadde det vært caps lock og understreking. Og han jeg pratet med skyldte på kunden når jeg kommenterte det, så kanskje like greit at det ikke ble GET på oss...)
 

Så hva skjedde med avtalen vi hadde? Vel, hverken selgeren eller sjefen svarer på henvendelser. GET sentralt sier at de ikke kan gjøre noe med avtalen, på tross av at vi har smser og mailer som viser at vi har en avtale. På tross av at muntlige avtaler er like bindene som skriftlige. Så nå sitter vi og venter på at bindingstiden med ice skal være over slik at vi kan få vanlig nett igjen, fra en leverandør som faktisk kan levere det nettet vi trenger.

Ønsker dere en fantastisk dag!

Carpe vita folkens♥

Jeg freaka helt ut...

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥
I det siste har jeg hatt veldig stort fokus på å lære mer om PCOS og å endre på ting i livet mitt slik at jeg ikke skal få følgesykdommene. Eller minske risikoene i hvertfall. Jeg har vært med på en kampanje på twitter og instagram som heter #Heart4PCOS. Februar er måneden der det er fokus på hjerte- og karsykdommer(slik som oktober er brystkreftmåned) og jeg syns det er topp å kunne være med på en sånn kampanje. Den har vært en øyeåpner for meg.



Det jeg ikke forventa at skulle komme, var at jeg freaka ut. Jeg følte ikke at jeg gjorde det, men når jeg skjønte at jeg gjorde det, så ble alt klinkende klart.
Jeg går rundt med en FitBit Charge HR. Det er en skritteller som også måler pulsen din. Jeg har ikke brydd meg så mye om det, det har vært mer for gøy å se hvordan pulsen min er på trening. Men jeg begynte å sjekke pulsen min oftere. Spesielt når jeg satt stille. Og når jeg skriver "oftere", så mener jeg med få minutters mellomrom i perioder. Ok, sekunders mellomrom. Jeg prøvde å puste roligere, alt for å få ned pulsen. Jeg googlet hvilepuls. Der kom det og opp farlig høy hvilepuls. Så der satt jeg. På sofaen. Så på serier. Sjekka pulsen. 65. 72. 83. 77. 71. 82. 83. 85. 89. 77. 73. 78. 82. Ble jeg ikke litt tettere i pusten og? Litt rar følelse i armen? Kanskje jeg skulle ringe legen? Neeei, jeg var der forrige uke. Det er sikkert ingenting. Eller kanskje jeg ta en tur på legevakta? Over 80 i hvilepuls kan jo ikke være bra... Kanskje jeg må sjekke blodtrykket og? Var ikke det litt høyt det og da? Nei, nå måtte jeg slutte å tulle. Jeg stressa og det var helt sikkert derfor alle tallene var så høye. Eller?

Dag 2 sa Morten strengt til meg at jeg måtte slutte å sjekke pulsen. Seriøst. Alvorlig talt. Jeg gira meg selv opp. Jeg freaka meg selv ut. Og jeg visste det.  Så jeg slutta å sjekke pulsen hvert andre sekund, og gjett hva som skjedde? De få gangene jeg sjekker nå, har jeg en helt normal puls. Hvilepuls på 65 og under. Helt topp! Men det var noen ubehagelige dager, og jeg har ikke kjent på angsten på den måten før. Tidligere har angsten vart i korte perioder, men nå var det dagen lang. Heldigvis er det over nå og jeg kan le av det hele.

Sjansen for at jeg skal få hjerteproblemer ligger kun i diagnosen min og overvekten. Overvekten kan jeg jobbe med, og jeg jobber med den.
Her er risikofaktorene for hjerte og karsykdommer:

  • tobakksrøyking
  • kost med mye mettet fett og transfett (som øker blodkolesterolet) og høyt inntak av sukkerholdig drikke
  • høyt saltinntak (som øker blodtrykket) og lavt inntak av frukt og grønnsaker
  • fysisk inaktivitet
  • diabetes og overvekt
  • høyt alkoholinntak
    (kilde: Folkehelseinstituttet)

Jeg røyker ikke. Jeg har ikke en kost med mye mettet fett og transfett da jeg er veganer. Jeg drikker veldig lite sukkerholdig drikke. Jeg har lavt saltinntak og høyt inntak av frukt og grønnsaker(veganer, hallo ;) ). Jeg er moderat aktiv(men kan definitivt bli mer aktiv). Jeg har ikke diabetes, men jeg er overvektig. Og jeg har et alkoholinntak på 0 enheter i året. Så risikoen er jo relativt liten da. Og det er i grunnen ganske godt å vite.

Nå skal jeg avslutte, for jeg har to gutter som syns at jeg må lufte meg litt igjen. Og så har jeg et stort syprosjekt på gang. Jeg håper jeg kan bli nogenlunde ferdig med det i løpet av uka....

Carpe vita, folkens♥ Ha en nydelig dag!

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Jeg klarte det!!! (del 2)

I dag hadde jeg mitt første besøk hos den nye fastlegen. Jeg syns det er litt greit å få en time litt raskt for å bli kjent med fastlegen sånn at han ser meg og ikke notatene til den forrige fastlegen. Det er jeg ganske sikker på at er to vidt forskjellige inntrykk...

Når jeg la meg i går kveld, var jeg ganske spent på hvordan jeg kom til å føle meg når jeg sto opp. Jeg hadde måkt vanvittige mengder med snø, etter en periode med lite trening av overkroppen, var jeg litt redd for at jeg skulle være dønn støl i både armer og rygg i dag. Men det var jeg heldigvis ikke. Trøtt som en dupp, ja, for hunder sliter med å finne gode plasser å gjøre fra seg når det er mye snø ute. Gutta mine markerer som helter, men når det gjelder å gjøre nummer to, da er snurpa igjen til det er helt krise. Så jeg har hatt en urolig gutt som har slitt med å finne roen i natt, og kl seks måtte jeg kaste inn håndkledet og gå ut med gutta. Noe skuffet, for alt jeg måkte i går, var snødd/blåst igjen....Neeeeedtur! Når vi kom inn, slapp jeg de inn på badet og gikk ut igjen for å måke slik at guttungen skulle slippe å vasse i snø. Og når jeg først var i gang måkte jeg mer enn bare på utsida hos oss, for å si det sånn :) Og da kjente jeg det i nakken og skuldrene. Jeg var vel ute i en halvtime og måkte. Når jeg kom inn, vekte jeg guttungen og morra'n gikk slik den alltid gjør. Når guttungen var sendt på skolen, tenkte jeg at jeg kunne jo ta meg en times dupp. Men søvnen, den gadd rett og slett ikke å komme. Så når klokka ringte, var det bare å slepe seg inn på kjøkkenet og lage middag, rettelse, frokost. Er trøtt enda jeg! Mens jeg spiste frokost, skummet jeg over Agderposten hvor det var sak etter sak om snøkaoset. Alle artiklene var selvsagt lukkede. Hva skjer med det lissom??? Det er i grunnen et innlegg for en annen dag. Jeg ba uansett en stille bønn til alle sjåførene langs veien om at de måtte kjøre ekstra pent når jeg skulle ut. Og vet dere hva? Det GJORDE de!♥

Jeg kom meg over til andre siden av byen og sendte takknemlige tanker til alle de snille sjåførene som kjørte så pent. Jeg parkerte bilen på utsiden av legekontoret, løp opp trappa (spent som FY!) og meldte min ankomst i skranka. Setter meg ned, og gjett hva? Jeg hadde GLEMT mobilen hjemme! Altså, jeg liker å tenke at jeg ikke er så avhenging av den mobilen, men jeg begynte nesten å kaldsvette... 1000 tanker føk gjennom hodet mitt. "Tenk hvis de ringer fra skolen fordi noe har skjedd! Tenk hvis noe skjer med mannen min og så får han ikke tak i meg! Tenk hvis noe skjer med meg og så får jeg ikke tak i noen!" Jeg lurte på om jeg skulle spørre noen om jeg kunne låne mobilen deres så jeg i hvertfall kunne sende en melding til mannen min og si at jeg hadde glemt mobilen hjemme. Og hva skulle jeg gjøre nå som legen var forsinka. Jeg kunne jo ikke spille og heller ikke sjekke Facebook eller snap. SHIT!! Og innimellom alle katastrofetankene tenkte jeg: "Seriøst Ester? Du klarte deg uten mobil før, du klarer deg fint nå og. Er du virkelig SÅ avhengig?" Svaret er vel et rungende JA! Så begynte jeg å tenke at jeg kunne jo prate med noen. Høre om de trivdes med dette legekontoret og flire litt over nervøsiteten min. Men folk virka ikke så veldig åpne. Det var en gammel mann som satt og halvsov. Et ektepar som så ut som de kjeda seg og hun satt og tasta på mobilen. Jeg tenkte at siden jeg hadde så god tid, så kunne jeg ta en tur på do. Men doen var mellom skranka og blodprøverommet. Og da fikk blæra mi prestasjonsangst. Ikke en dråpe kom ut. Vi snakker ikke dobbelknute, jeg er ganske sikker på at det var dobbel flaggstikk med superlim. Så jeg krøp til korset og kom meg ut. Når jeg satte meg på venterommet igjen, kom det en mann inn og trakk en kølapp for han skulle inn og ta blodprøver. Og da ble det action kan du tro! Vel, det var action for meg som satt uten mobil. For den gamle mannen som satt og duppet litt, sa at den mannen som trakk kølappen kunne få hans lapp, for han måtte inn til legen før han skulle ta blodprøver. Da tror jeg det røk en pakning i hodet på kvinnen som kikket på mobilen, for de skulle og inn og det var SNIKING! Hun kjefta og smelte og mannen prøvde å roe henne ned. Kølappmannen ble veldig usikker, men endte opp med å ta lappen og forte seg inn på blodprøverommet. Jeg er usikker på hva jeg syntes om situasjonen, for det var sniking når man tenker på at kølappmannen kom inn etter ekteparet, men duppemannen var jo før de igjen.. Så de måtte jo ikke vente noe lengre egentlig. Kanskje de måtte vente kortere egentlig, for kølappmannen skulle bare ta en sprøyte.
Men før jeg rakk å tenke noe mer over det, ble jeg kalt inn til legen. Og for en FANTASTISK lege!!♥ Jeg kunne ikke valgt bedre altså! Jeg trengte ikke å forklare noe om PCOS og følgesykdommene, han kom meg faktisk i forkjøpet. Når jeg fortalte at jeg tok B12 og D3 pga både PCOS'en og veganismen, var han kjempepositiv til at jeg er veganer. Vi pratet om mye annet og, og jeg gikk ut av kontoret med et stort smil. Jeg klarte nesten ikke å sitte stille mens jeg ventet på å bli kalt inn for å ta blodprøver. Dette er et tilfelle av å finne nåla i høystakken. Jeg fant den nåla, og den nåla er laget av gull og diamanter! Jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg nå kan gå til legen og føle meg trygg på at jeg blir ivaretatt og trodd. Jeg er så glad for at jeg dytta meg selv ut av komfortsonen og byttet lege. Selvom det tok tid, så var det så verdt det. Jeg har faktisk litt tårer i øynene nå... Jeg føler meg 10kg lettere og skikkelig glad.

Jeg håper dere som leser dette, har hatt en like bra dag som meg. Nå skal jeg ut og lufte bartegutta en siste tur før vi legger oss. Forhåpentligvis blir det en roligere natt i natt. Og forresten, ingen hadde ringt eller sendt melding mens jeg var borte. Det gikk bra med alle og verden gikk ikke under selvom jeg var mobilløs ;)

Carpe vita folkens♥

Her er Del 1 :)

Hipp hurra for Trump!

9.november 2016 skrev jeg dette på Facebook:
"Ok. Så nå har det skjedd det mange fryktet. Det mange har ledd av. Trump er USA's neste president. Jeg har allerede sett mange kommentarer om at amerikanere er dumme og no brain,no pain, stakkars verden, osv. USA er den største verdensmakten, de har våpen og penger. Men hvem har gjort de til den verdensmakten? Hvem har sagt at det er greit at de er sjef? Og hvorfor godtar vi det bare? Kanskje det at Trump nå blir president gjør at maktbildet endres og verdensbildet endres. Kanskje USA og de som styrer bak teppet får mindre makt og verden blir mer "jevn".
Jeg håper uansett at det mange frykter ikke går i oppfyllelse. At det blir en endring for det bedre. Tross alt det forkastelige som har blitt sagt og gjort i valgkampen(og før det og)."

Jeg ser at det jeg håpte i den statusen, er feil. Han gjør som han sa han skulle i valgkampen. Men allikevel står jeg for overskriften på dette innlegget.

Dere tror kanskje det har tippa for meg? Hvordan kan jeg faktisk juble for Donald Trump, tenker du kanskje. Slapp av, jeg er ingen Trump-tilhenger. Men jeg syns det er positivt at han kom til makta. Selv om han er en LGBTQ+, sexist, rasistisk, ableist, osv fyr. Jeg skal ikke la dere lure så innmari lenge på hvorfor jeg er glad for at han kom til makta.

Det er fordi at takket være at han kom til makta, har folk virkelig våknet. Når mennesker som Obama, Bush, Clinton osv har makt, protesterer folk i hjemmene sine før de legger sakene til side. Nesten uansett hva de gjør. Samme her hjemme. Vi klager og uffer oss, og så går vi videre. Vi syns det er kjipt at de sender soldater ut til krigen i Irak/ Afghanistan/Syria osv, men de fleste av oss gjør ikke noe mer enn å synes at det er kjipt og ønsker oss fred i verden. Vi deler bilder på Facebook om at vi ønsker oss verdensfred, men der stopper det for mange. Men når en mann som Trump kommer til makta, da våkner vi. Vi samler oss. Uansett kjønn, uansett legning, uansett hudfarge, uansett religion, uansett politisk mening og uansett nasjonalitet. Han gjør nemlig ikke ting i skjul. Han viser oss alle kortene og sier; "Dette skal jeg gjøre, enten dere liker det eller ikke!" Tilhengerne hans hyller ham for at han sier ting rett ut. Motstanderne hans er imot ham fordi det han sier og gjør er forkastelig. Men faktumet er, at det har vært protester mot alle presidentene, men de har ikke blitt like globale som protestene mot Trump. Så kan man jo spørre seg selv hvorfor. Det var protester mot Obama og, men det vi husker fra hans periode, er hvor kul han var. Hvor flott familien var. Mens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg og googlet. Dere vet, google is your friend ;) Og det har vært protester mot krigføringen, mot deportasjoner, osv. Men med en president som er så mediavennlig som Obama var, så ser man det ikke så klart. Med Trump som er så lite mediavennlig og mer ekstrem, så ser man det så veldig klart. Han gjør absolutt ingenting for å skjule agendaen sin. 
 

Dagene etter innsettelsen, gikk mennesker over hele verden i tog mot Trump, for kvinner. Folk samlet seg, og hva de trodde på og hvordan de så ut, spilte ingen rolle. Vi sto sammen.
Når Trump innførte et innreiseforbud som egentlig er et muslimforbud(men kun fra de landene som Trump ikke har interesser i), reagerte verden. Det satt advokater på gulvet på flere flyplasser og fylte ut habeas corpus*, pro-bono** for de som satt fast på flyplassene og ikke fikk komme inn i USA igjen. Borgerrettighetsorganisasjonen ACLU var og aktiv for å få menneskene som sto fast, inn i USA igjen. Det ble demonstrert foran Det Hvite Hus. Det blir demonstrert i Norge. Mange av de man skulle tro var støttespillerne til Trump, sier ifra. Republikanere og bedriftseiere. Mange mener at dette vil øke terrorfaren, noen Trump benekter. Han mener at han holder USA sikkert. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer om dette, men jeg vil fokusere på kjærligheten som oppstår når han ytrer så mye hat.
Jeg følger Washington Posts snapchatkonto. Jeg tok skjermbilde av denne snappen i går, for jeg syns det var så fint sagt:

Boston sin ordfører gikk ut og sa at alle som følte seg utrygge var velkomne i Boston og de ville gjøre alt lovlig i sin makt for å beskytte dem. Sjefen av Starbucks går inn for å ansette 10 000 flyktninger de neste fem årene. Det syns jeg er ganske fint♥ Folk våkner og tar vare på de rundt seg♥

Prince Ea sier det jeg mener, på en veldig bra måte:

Vby41PXgQc0

Alt det Trump gjør, får kjærlige handlinger til motsvar. Folk står sammen som en nasjon i USA. Verden står sammen uten grenser. Han går ut med hat, vi svarer med kjærlighet. Vi viser at vi vil ikke fordømme vår neste, ingen er bedre enn noen andre. Vi hadde vårt rosetog etter 22.juli. Dette er verdens rosetog. Vi står sammen. One love.

Så lurer du kanskje på hva jeg gjør for å gjøre verden bedre? Om jeg bare deler bilder på Facebook og skriver blogginnlegg. Jeg kan ikke gjøre så mye med hva som skjer i USA, men det jeg kan gjøre, er å gjøre livet til de rundt meg bedre. Jeg lærer barna rundt meg at kjærlighet er svaret.. Jeg lærer de å være gode med de rundt seg og vise nestekjærlighet. Jeg lærer dem at alt har en grunn. Hvordan de selv reagerer, hvordan andre reagerer. Jeg støtter de rundt meg som sliter. Jeg bryr meg om folk. Jeg viser kjærlighet til de som motarbeider meg. Jeg tilgir de som sårer meg. Det jeg gjør er kanskje ikke de største tingene, men jeg har tro på at det er alle de små handlingene vi alle kan gjøre, som vil gjøre verden til et bedre sted.

Jeg avslutter med disse bildene(ja, fra Facebook ;) )

Spre kjærlighet og ikke hat folkens.

Carpe vita♥



 

* Et juridisk prinsipp som går ut på at mennesker som er fengslet eller berøvet sin frihet på andre måter, har rett på å bli stilt for en domstol innen en fast tidsramme. Den utfordrer grunnene til at personen er berøvet sin frihet.

** gratis

Masse mat, men ingen måltider

Det mange kan kjenne seg igjen i, kanskje kvinner spesielt, er at man har masse klær men ingenting å ha på seg. Det er i hvertfall en stereotype.. :)

Men greia hos oss, er at vi har masse mat i skapene, men ingenting som blir til et komplett måltid. Eller ingenting vi har lyst på når vi skal lage middag. Jeg har ikke tall på hvor mye som har gått ut på dato i de skapene våre opp igjennom årene. Det er så FLAUT! To ganger i året har jeg hatt en skikkelig gjennomgang av alle skapene. Jeg skal ikke si hvor mye som har gått i søpla... Det er kvalmt. Rett og slett. Men de to siste gangene har jeg hatt mye mer kontroll på hva som har vært i skapene, så matsvinnet har gått ned. Nå har jeg tatt det ett steg lengre. Jeg skrev jo i brødinnlegget for noen dager siden, at vi skal prøve å spare penger. Så det jeg har gjort, er å lage en ukesmeny. Jeg skriver jeg, for mannebeinet gjør ikke sånt. Selvom han sier at, VI må gjøre noe med det, så er det JEG som må gjøre noe med det. For "Du er jo så flink til sånt. Jeg har ikke fantasi til å finne på så mye som du gjør." Joda.. Men uansett, klaging på gubben til side, jeg har planlagt middagene til og med uke åtte. Vi er i uke fem nå, sånn i tilfelle dere ikke har like lynkontroll på ukene som meg ;)
De to første sidene ser slik ut:




Jeg har tenkt å pynte sidene mer etterhvert, men de funker akkurat nå :)

Forrige uke så slik ut:

Uke 7 og 8 ser slik ut:

Grunnen til at uke 5 og 6 ikke er med på bildene er at det er litt kluss og sånt på de. Det ser ikke så fint ut ;) Men her har jeg altså stålkontroll! Det positive med det hele, er at vi trenger faktisk ikke å handle så innmari mye de neste ukene. Det som må handles, er pålegg etterhvert som det går tomt. Og frukt og grønnsaker. Ellers har vi det meste i skapene. Og brød baker jeg jo selv nå :) Dette kjenner jeg at jeg vil fortsette med, for det er ganske deilig å vite hva man skal ha til middag fremover og ha kontroll på hva som må handles slik at det ikke blir dobbelhandling og matsvinn.
Snakker om dobbelhandling, så har jeg en litt morsom historie der.. Før jul gikk jeg gjennom hjørneskapet vårt. Det var totalt kaos og jeg visste nesten ikke hva som var hvor. Mens jeg ryddet, hylle for hylle, fant jeg 10(TI) pakker med dip. Det er ikke ofte vi har dip, men mannen min er redd for at vi(han og ungene) ikke skal ha dip til chipsen, så han hiver det med i handlevognen titt og ofte. Når jeg fant alle de pakkene, fikk han helt sjokk. Han trodde vi bare hadde en eller to enkeltpakninger, men det var altså to trepakinger og fire enkeltpakninger.. Så siden har han ikke tatt med seg noen dip-pakker. Og det har bare gått to stykker siden midten av desember ;)

I dag står det burger på menyen. I den anledning bakte jeg burgerbrød i går. Da brukte jeg oppskriften til ei god venninne, Jane på Veganmisjonen. Og HER har du oppskriften på knallgode burgerbrød :)

Før de gikk i ovnen:


Når de kom ut av ovnen:


Ser de ikke knallgode ut?! Det er de nemlig :) Jeg slet med å ikke spise de som nattmat i går... Så....gode...!

 

Nå er jeg skikkelig klar for en bra uke! Håper du er det samme :)

Ha en super dag, og:

Carpe Vita♥

Oppskrift: Veganske hvitløksruller

Neste uke skal vi ha lasagne. Og hva er vel bedre å ha til enn hvitløksbaguetter?! Jeg kan ikke kjøpe hvitløksbaguetter på butikken da de inneholder melk. Jeg kan riktig nok kjøpe vanlige baguetter og lage hvitløkssmør selv. Men det er noe med å bare kunne hente noen som er klare i fryseren :) Så sønnen min og jeg bakte hvitløksruller på fredag.

Her er oppskriften(ca 16stk):

Deig:
1 pakke tørrgjær
3 ss rapsolje
6 dl lunkent vann
1 1/2 ts salt
6 dl rugmel
9 dl hvetemel

Hvitløkssmør:
1 hvitløk (jepp, en hel)
100g rapskokos margarin, romtemperert
3 ss rapsolje

Fremgangsmåte:

Bland alt det tørre sammen.
Hell oppi den lunka(kan godt vær litt varmere enn lunka) vannet og juster med mel/ vann så du får en deig som slipper bollen, men som ikke er for tørr.
Dekk bollen med plast og la heve på et lunt sted til den er ca dobbel størrelse. Ca 40 minutter.

Mens deigen hever, lager du hvitløkssmøret. Skrell hvitløken og enten kutt den i små biter eller bruk hvitløkspresse. Hvitløkspresse er å anbefale. Ha hvitløk, margarin, og olje i en bolle og visp sammen.

Når deigen er ferdig hevet, deler du den i tre(jeg måtte det for å få kjevlet den ordentlig ut). Kjevle ut deigen til en leiv som er ca 3 mm høy. Ta 1/3 av hvitløkssmøret(hvis du har delt deigen i 3) og smør ut over.
Så ruller du sammen leiven og deler den opp i mindre stykker. Jeg kuttet de opp i ca 7 cm stykker. Gjør det samme med de to andre deigklumpene.

Da ser det ca slik ut:

Dekk de med plast eller et kjøkkenhåndkle og la de etterheve i ca 30min. Mens de hever, setter du stekeovnen på 225°C.

Når ovnen er varm og hvitløksrullene  er ferdig hevet, setter du de i ovnen og lar de kose seg der i 10-15 minutter.

Nytes rett fra ovnen sammen med lasagne eller så kan man la de kjøle seg ned og fryse de til senere konsumering :)

Bon appetitt og Carpe Vita♥

Gårsdagen var BRA!

Responsen i går var i grunnen overveldende. Ikke bare fordi at jeg fikk kommentarer her inne, men fordi jeg fikk respons på facebook og på meldinger. Jeg har jo hatt bloggen en stund, men jeg har i grunnen ikke turt å kringkaste det så veldig. Man kan jo spørre seg selv om hvorfor, for en blogg er jo åpen for at alle kan lese. Det er jo i det offentlige rom. Så hvorfor ikke bare dele bloggen med alle og enhver? Vel, det er rett og slett fordi jeg var redd. Er redd.

Jeg kan ta en del plass når man er sammen med meg. Hvis jeg er komfortabel rundt deg, så tar jeg en del plass. Jeg er vanvittig direkte og sier ting slik jeg ser dem. Det har skapt en del krangler med folk som ikke er vant til direkte folk. Jeg gidder ikke å gå rundt grøten og jeg syns for mange går rundt grøten eller tar omveier. Har du en mening, så vil jeg høre den fra DEG og ikke fra noen andre. Det er derfor folk kan være sikre på at hvis de hører min mening om dem fra noen andre, så stemmer det ikke. Med mindre jeg allerede har sagt det til dem.

Og så har jeg svaret på alt. Vel, ikke alt, men for noen kan det nok føles sånn. Men som jeg sier til de, jeg har ikke svaret på alt, men jeg har en mening om det meste. Og jeg plukker opp mye langs livets landevei. Litt sånn som Askeladden som trollbandt prinsessa. Jeg er Askeladden i dronning form. Du ler, andre griner. Det er derfor jeg har en rosa kopp jeg har pyntet hvor det står: #QueenOfKnowItAll. Tror du jeg tuller? Gjør ikke det vettu! Sjekk denne:


Sånn går det når du har fått høre et oppgitt; "Du har jo alltid et svar du!", x-antall ganger. Men det blir balansert ut av alle gangene folk kommer til meg for råd og svar på ting. Jeg har blitt kalt mor hubro fordi jeg har så gode råd og svar på ting. Jeg tenker ikke sånn over det, men jeg er jo glad for at folk får noe ut av det som kverner oppi hodet mitt :) Fikk forresten en idé til en ny kopp nå... :)

Men tilbake til det jeg skulle skrive om... Så selvom jeg kan ta en del plass og ytre meg om det meste, så syns jeg det er skummelt å dele ting som jeg lager. Om det er i skriftform, malingsform, tegneform, eller matform. Jeg har, så lenge jeg kan huske, følt at det er så mange andre som er bedre enn meg. Jeg har nok aldri følt meg god nok. Så når folk skryter av meg, så syns jeg det er fint, men jeg tenker at de føler de må siden jeg har vist de noe direkte. Litt sånn som når man møter noen på gata og de spør åssen det går, så sier man jo nærmest automatisk; "Joa, det går fint. Og med deg da?". Så uansett hvor genuine folk er i de positive tilbakemeldingene, så føler jeg at de sier det fordi de føler må. Men jeg jobber med å virkelig ta det til meg. Jeg må jo stole på at folk sier fine ting fordi de virkelig mener det! Men det er litt som min kjære leste opp fra et bilde han så på facebook tidligere i dag: "Kvinner vil ha komplimenter, men de tror deg ikke når du gir de til dem." Riktig nok stemmer det ikke på alle kvinner, men jeg ser poenget og jeg kjenner flere som er sånn. Men jeg skal bli flinkere til å ta de gode tingene til meg.
Og så skal jeg bli flinkere til å ikke ta kritikk som en nål som sprenger en ballong. Enten må jeg ta det som konstruktiv kritikk og jobbe med det, eller så må jeg la det prelle av som vann på gåsa. Så det er en av de tingene jeg jobber med i år. Dele det jeg produserer og ta imot det som kommer. På godt og vondt.
Det var derfor jeg delte innlegget mitt på både facebook og snap i går. For å gi meg selv ett gigantisk spark bak slik at jeg kom meg ut av komfortsonen min. Og det gjorde jeg så det sang etter. Jeg gjemte ansiktet i hendene noen minutter før jeg logget av facebook og gikk i dusjen. Ja, jeg var treg i dusjen i går.. Jeg satt veldig pris på kommentarene jeg fikk i går. Jeg smilte herifra til månen og danset rundt i huset av glede. Det gav meg masse motivasjon til å fortsette å blogge og fortsette å dele. Så takk til alle som kommenterte i går. Både her på bloggen og på facebook. Det betydde mye og jeg tok det til meg så godt jeg klarte♥ Skal innrømme at gleden tippet litt over når SuperMarie som jeg linket til i innlegget i går, kommenterte og likte det jeg skrev. At en kjempegod blogger som henne likte det jeg skrev, det var ganske stort for en nybegynner som meg.

 

Nå må jeg komme meg inn på kjøkkenet og få lagd litt mat. Hvorfor er det egentlig sånn at vi spiser middag så mye senere i helga enn i hverdagen? Hmmm...

Håper dere har en fin kveld!♥

Carpe vita♥

Jeg klarte det!!!

Åh! Jeg klarte det faktisk! Det har tatt meg over to måneder, men jeg klarte det! Jeg har.....

BYTTET FASTLEGE!!!

Haha... Jeg vet det ikke er noe stor prestasjon for hvermannsen, men for meg er det et stort steg. Et gigantisk steg. For det første er jeg er jeg lojal som fy. Har jeg først begynt å gå til en lege, så føler jeg en viss forpliktelse. Man skulle nesten tro at jeg giftet meg med legen. Det er du og jeg, legen og jeg, i evig troskap. Jeg kommer til deg med mine ting, og så hjelper du meg. Du och jag legen, du och jag.

EPSON MFP image


For det andre syns jeg det er skummelt å skulle bytte tillitsperson. Altså, legen er den man må fortelle alt til. I hvertfall av helsemessige ting, hvis man ønsker ordentlig hjelp. Nå skal jeg altså dele meg med en ny person. Jeg klipper båndet mellom meg og den forrige fastlegen og binder meg til en ny en. En ny person skal vite ting om meg som jeg ikke deler med alle. Jeg må faktisk stole på denne personen fra dag en. Og ikke bare skal jeg stole på denne personen med min helse, jeg skal stole på denne personen med min sønns helse. Og eksen min må stole på at jeg har tatt riktig valg ved å bytte fastlegen til sønnen vår. Så det er mye tillit som nå flyttes 2,5 kilometer.

EPSON MFP imageEPSON MFP image


Så nå skal jeg bestille time for å bli kjent med denne personen og legge alle kortene på bordet med en gang. Sånn at det ikke er noe å lure på. Han skal vite hva jeg forventer og vi skal få et bra samarbeid. Jeg er nemlig ikke interessert i å ha en lege som mener at alt sitter mellom ørene. At hvis jeg reagerer på en medisin, så er det psykisk.
For sånn var det nemlig med den forrige legen. Jeg ble helt slått ut av Cosylan(hostesaft med litt morfin), men det var bare forkjølelsen mente hun. Vel, nei. Jeg kan ta en halv dose og jeg sover som et barn. Jeg setter meg ikke bak rattet på en bil etter en shot med det, for å si det sånn! Jeg har faktisk tatt Cosylan et par ganger i ettertid fordi jeg ikke fikk sove, og etter en halvtime så er alt veldig fint og jeg vil bare lukke øynene. Og så sovner jeg og sover søtt til dagen etter. Og jeg fikk heller ikke hjelp for PCOS'en med den forrige fastlegen. De ekstra kontrollene var ikke nødvendige, mente hun. For plagene mine har selvsagt INGENTING med PCOS'en... Neida, det sitter i hodet..
Samme med fastlegen før der(da jeg fikk diagnosen). Hun hadde så lite kunnskap at jeg kunne bestille time og si "Jeg har hørt at denne medisinen skal være bra.". Og så spurte hun hvilken dose jeg ville ha og skrev det ut. Jeg tøyser ikke hvis jeg sier at jeg er sikkert på at jeg kunne ha spurt om hvilken som helst medisin og begrunnet med at jeg har lest at den er god mot angst/depresjon/PCOS, og hun hadde skrevet det ut. Hun sjekket ikke legemiddelhåndboka eller journalen min. "Værsågod, her er medisinen din!" Hun er pensjonert nå, og det er kanskje like greit ;)

Så tilbake til den nye fastlegen min... Jeg tror det er en bra fyr. I min to måneder lange prosess med å dytte meg selv ut av ekteskapet med den forrige fastlegen min, har jeg sett på mange fastleger. Jeg har spurt andre om de vet om noen bra fastleger. Mange av de som ble anbefalt hadde, fulle lister. Så jeg fortsatte jakten på en bra fastlege ved å ta i bruk mine google-skills. Jeg kan ikke påstå å ha superstalkingskills slik som SuperMarie har når hun får dickpics, men noen skills har jeg. Så jeg fant ut hvilke fastleger som var ledige, strøk ut de jeg fikk beskjed om å holde meg langt unna og de som nærmet seg pensjonsalder. Som nevnt, så tar jeg fastlege-pasientforholdet veldig seriøst og jeg kan ikke(les: oooooorker ikke) å måtte bytte fastlege igjen de neste årene med mindre jeg MÅ. Så jeg tenkte at jeg kunne like gjerne gjøre mitt beste for å unngå å komme i den situasjonen. Jeg er en person som går etter magefølelsen. Hvis jeg ikke får en god følelse når jeg ser et bilde, så går jeg videre. Nå snakker jeg ikke trynefaktor altså. Legen kunne sett ut som en gresk gud og jeg hadde gått videre om magefølelsen sa nei. Og jeg vet om flere kjekke leger på den lista som ser bra ut, men som jeg ikke tror jeg ville ha klikka med. Jeg skal ha oppfølging, og da er jeg avhengig av god magefølelse og at vi faktisk klikker.
Men uansett, jeg googlet både kvinnelige og mannlige leger. Jeg kikket på Legelisten og hva folk skrev der. Nå tar jeg det som står der med en klype salt altså. For det er fort å skryte legen sin opp i skyene ved en bra konsultasjon, og å skyte samme legen ned etter en dårlig konsultasjon. Jeg kunne gjort begge deler med den fastlegen jeg nå forlater. Altså ikke skyte ned i våpensammenheng, men med ord. Vold er ikke svaret folkens! Jeg endte opp med to navn ved samme legekontor. Jeg har en bekjent som går til den ene legen. Den andre har jeg to felles venner med på facebook. Etter noen uker med veiing for og imot, klarte jeg å velge. Altså, det var egentlig ikke noe som var imot noen av de. De ser ut som fantastiske leger begge to. Begge er unge, begge fikk lisensen samme året, og jeg kan se frem til mange år med samme lege. Så lenge samarbeidet er bra, vel å merke.
Så i går valgte jeg. Jeg sto på kjøkkenet og gjorde klart til middag og så sa jeg (høyt) til meg selv. "Nei vettu hva Ester! NÅ bytter du fastlege. NÅ. Ikke etterpå. NÅ." Valget var ikke tatt før jeg bare trykket på en av de. Han jeg har to felles venner med.

Så gratulerer min nye fastlege. Du har fått to nye pasienter å bryne deg på! Vi er ikke vanskelige, vi lover ♥

Håper dere som leser dette har en fin dag!

Carpe Vita ♥

Så fine brød du har ;)

Det skal vel ikke stikkes under stol at når fyrverkeriene og festen på nyttårsaften er over, så går vi inn i en tid med mye regninger. I desember går det vanvittige mengder med penger på mat, gaver og fyrverkeri. I fjor brukte vi ca 58 milliarder på julegaver(kilde: Agderposten) og i overkant av 300 0000 på fyrverkeri(kilde: Norsk Pyroteknisk Bransjeråd). Dette er altså oss som privatpersoner, legger vi til hva kommunene bruker... Vel, det er enda mer svimlende summer det er snakk om. Etter en måned med ekstrem pengebruk og høy stemning, går vi inn i januar, februar, og mars. Tre måneder som er fylt opp av regninger. Og ikke søte små regninger på et par hundre kroner. Nei, jeg snakker om de store, glefsende regningene. Nrk-lisensen, veiavgiften, høyere strømregning, kommunale avgifter. Dette er ikke overraskende utgifter, men de kommer som julekvelden på kjerringa, okke som. Og de er ute etter blod....
EPSON MFP image
 

Så da må man tenke litt mer kreativt enn vanlig for å få ting til å gå rundt. Jeg har gått gjennom alle skapene og funnet ut hva vi har og ikke har. Og på tirsdag hadde mannen min og jeg en handlerunde for å handle inn ting vi manglet. Og resultatet er at vi nå har middager for minst tre uker. Eneste ekstra som må handles inn, er pålegg til ham når han trenger det og salat/agurk/paprika ved behov. I tillegg har jeg begynt å bake brød til den store gullmedaljen. For det blir jo faktisk billigere og mye bedre enn butikkjøpte brød. Syns vi i hvertfall! Første bakerunden jeg hadde, bakte jeg uten oppskrift og droppet den ene heverunden. Genialt Egon! *panneklask* Brødene ble knallgode, men litt små... Eller flate... Vi snakker 5-6 cm høye.. Det er sånn ca nå jeg begynner å messe om at størrelsen ikke betyr noe og at det er det som er på innsiden som teller. Alt for å gjøre fiaskoen bedre. Men seriøst, de smakte kjempegodt. Så en total fiasko ble de ikke :)
I går hadde jeg en ny runde med brødbaking. Da tok jeg utgangspunkt i Bollefrua's nybegynneroppskrift. Men nå har det seg sånn at jeg ikke er så god til å følge oppskrifter... Eller, jeg KAN følge oppskrifter. Det er bare så innmari kjedelig... Men jeg tar ofte utgangspunkt i oppskrifter da, og så legger jeg til og trekker fra ting jeg vet jeg kan legge til eller trekke fra. Sånn som i denne oppskriften la jeg til 3 ss rapsolje, 20 gram hempfrø, og la til mer mel, vann og frø. Og så brukte jeg vanlig hvetemel, fint rugmel og tapiokamel. Og resultatet, vel, det syns bildet snakker for seg selv:


Sjekk de brøda da!!! Så perfekte! De smakte helt fortreffelig og. Og jeg som ikke er en frokostperson, klarte å trøkke i meg tre skiver til frokost, og to til lunsj! Jeg kommer til å bake det flere ganger. Jeg skal faktisk sette en ny deig etterpå sånn at den kan heve mens jeg ordner andre ting.

Du lurer kanskje på hvor overskriften kommer fra. Vel det var en av kommentarene jeg fikk da jeg la bildet ut på facebook :) Jeg skal innrømme at det var litt clickbait (sorry!), selvom det hadde jo noe med innlegget å gjøre. Disse fantastiske brødene er ett av tiltakene vi gjør for at vi skal komme oss gjennom disse månedene med mye regninger. Jeg håper bare at mannen min klarer å følge planene våre. For selvom vi går inn for sånt sammen, er det fort bare jeg som jobber for det.. Men starten er god da :) Så satser på at det holder seg. Målet er å fortsette i samme tralten og klare å spare penger på sida. Vi har og et mål om å bruke 700 kroner i uka på mat. Vi er to stykker annenhver uke, tre stykker annenhver uke og fire stykker annenhver helg. Det burde jo gå!
Sånn som når vi handlet sist, gikk det mer enn 700 kroner. Men iom at det vi handlet inn gjorde at vi har middag i mer enn tre uker, så er det innafor. Vi skal ta en gjennomgang i slutten av hver måned for å se hvordan vi ligger ann. Hvis vi klarer å bruke mindre enn 700 kroner pr uke, skal vi sette av de overstående pengene. De skal brukes til å gjøre morsomme ting med ungene, kjøpe ting vi trenger og til de gangene hvor det går mer penger på mat. Som til bursdager, grillfester, jul osv. Jeg føler vi har en rimelig god plan :)

Har du satt deg noen mål fremover? Eller har du noen gode sparetips til meg?

Håper du har en fin dag!

Carpe Vita♥

2017 skal bli FANTASTISK!

Nå er vi snart i 2017 dere!

2016 har vært et merksnodig år. Det har vært så mye som har skjedd personlig, nasjonalt, internasjonalt. Ting som har stor betydning for verden og ting som vi kanskje tenker at ikke betyr så mye i den store sammenhengen. Men alt henger sammen.

Jeg kan ikke å huske å ha vært så mye syk før, som jeg har vært i år. Og jeg kan ikke huske at noe annet år har vært så fylt med tragedier og katastrofer som i år. Altså, hvert år har sine ting, men jeg føler at 2016 har vært fylt til randen, fra begynnelse til slutt.
Samtidig har jeg følt ekstra på gode vennskap og hvordan venner har stilt opp for meg når jeg har trengt det mest. Jeg har kjent på familiære relasjoner og jeg har kjent på min relasjon til meg selv. Og jeg har lært SÅ mye! Jeg har og sett at det er store mengder kjærlighet i verden, selvom det er hatet som har fått mest fokus i media og SoMe.

Derfor er jeg ekstra spent på 2017. For det første skal det godt gjøres å toppe 2016 sin "Hæ?! Er det mulig?!-faktor", for det andre så har jeg en skikkelig god følelse for 2017.

På bildet ser dere den nye kalenderen min. Jeg har tidligere kjøpt kalendere, men de har ikke vært...vel, tilfredsstillende for mitt bruk. Jeg trenger noe som er mer personlig, hvor jeg kan føre ned avtaler og dille. Så jeg fant en notatbok med tykke sider som passet perfekt!

På annenhver side har jeg skrevet ned en uke, og så har jeg en side hvor jeg kan skrive ned idéer, dille, osv. På bildet over ser dere at jeg har laget begynnelsen av to tankekart. På den øverste skal jeg skrive ned de fine tingene fra august og de målene jeg nådde. På den nederste, skal jeg skrive ned de tingene jeg ønsker og gleder meg til i september. Det er også målene mine for måneden.

Og der har dere i grunnen nyttårsforsettet mitt. 2017 er året hvor jeg skal sette meg positive mål jeg vet jeg klarer(og hvor jeg utfordrer meg selv). Jeg skal sette de hovedsakelig måned for måned, og så skal jeg gi meg selv mål i begynnelsen av hver uke. Målene går på meg som person(helse, trening, kosthold, kreativitet, selvbilde, selvfølelse, mestring), på familien min, og på hva jeg kan gjøre for de som kanskje ikke har det så bra. Jeg skal tenke positivt og lede positivt. Og jeg skal fortsette å spre glede. Når året er omme, skal jeg se tilbake på året og tenke at dette var et helt fantastisk år, på så mange måter :)

Har dere noen ønsker og drømmer for 2017?

Carpe vita! :)

Sorg er en underlig ting

Jeg har tenkt på dette i kveld. Det med sorg. I løpet av mine år i dette livet, har jeg opplevd at flere av mine nære og kjære har dødd. Det er alltid trist, men jeg har opplevd at det er mennesker jeg nærmest nekter å innse er borte. Og det er de menneskene jeg sørger mest over når de dør. Jeg sørget når bestefaren min døde, men han var jo gammel. Jeg sørget når svigerfar døde. Begge disse avskjedene var triste, men jeg aksepterte de.
Når jeg var 6 ½ døde pappa. Jeg husker ikke hvordan jeg sørget, men jeg husker at jeg ikke var i begravelsen fordi jeg ikke maktet det. Alt jeg spiste kom opp. Jeg savner ham fremdeles.

For over 8 år siden mistet jeg en god venninne. Når jeg fikk telefonen om at hun var død, mistet jeg helt fatningen. Jeg hylgrein i flere timer. Jeg klarte ikke å gå i begravelsen, og jeg har fremdeles ikke besøkt graven hennes. Jeg vet hun er død. Jeg vet hvor hun er begravet. Men det å gå til graven er som å godta at hun er død. At hun ikke er blant oss mer. Og det klarer jeg ikke. Jeg føler fremdeles at jeg bare kan taste nummeret hennes og høre den trillende latteren. At jeg kan besøke henne og få en god og varm klem. At vi kan sitte og spille piano sammen og mimre. Jeg vet det ikke kan skje. Men allikevel.
Tidligere i år døde ei venninne. Totalt sjokk, for det var ingenting som tilsa at hun skulle dø. Men hun døde. Jeg holdt på å besvime når jeg fikk beskjeden. Det var samme dag som hun skulle begraves. Jeg holder fremdeles på å sende henne linker på facebook, eller tagge henne i interessante artikler. Men hun er borte. Jeg vil ikke akseptere det, selvom jeg vet det. Hun har bursdag i om noen dager. Hun skulle hatt. Men.. Ja...
Og for en måned siden døde enda en venninne. Ei som virkelig hadde hele livet foran seg. Hjertet sviktet. Jeg holder fremdeles på å sende henne snaps, eller sende henne en melding hvor jeg forteller henne hvor mye hun betyr for meg. Men jeg kan jo ikke det.

Alle disse tre var umistelige. Alle er vel egentlig det, men disse, disse skulle levd lenger og fortsatt å endre verden med kjærligheten sin. De døde for tidlig. Jeg blir alltid trist når noen dør. Men disse...når de døde så åpnet alle slusene seg og jeg kjente på kjærlighet, sorg, smerte og tomhet. Alt på en gang. Så selvom jeg vet de ikke er her fysisk, bærer jeg de alltid med meg i hjertet. Minnet om dem gjør at jeg etterstreber å være et bedre menneske.

<3 Karen <3 Laila <3 Mie <3

Carpe Vita folkens <3

PCOS,min historie

I går skrev jeg om symptomer på PCOS og tilleggslidelser man kan få pga det. Og jeg sa at jeg skulle skrive min historie i dag. Bedre sent enn aldri ;)

 

Min PCOS-historie begynte egentlig før jeg fikk diagnosen. Jeg visste det bare ikke.

Fra jeg kom i puberteten og mulig litt før det og, har jeg hatt mørke hår på overleppa. Jeg var alltid flau for det, men tenkte at jeg bare var uheldig som hadde mørke hår. Alle har jo hår på overleppa(og alle andre plasser), jeg hadde bare fått mørkere hår enn de rundt meg. Når jeg ble 17år, este jeg ut. Jeg trodde det var fordi jeg spiste så mye når jeg bodde i England. Det er nok ikke helt feil det heller, for vertsmora mi la alltid masse mat på tallerkenen og ble sur om jeg ikke spiste opp. Men overvekt er et symptom på PCOS, så det spilte nok og en stor rolle. Jeg gikk opp ca 20 kg på ett år.

Jeg fikk mensen når jeg var 14-15. Jeg husker det godt, for jeg husker drømmen jeg hadde rett før jeg sto opp og gikk på do. Men det er en historie til et annet innlegg :) Uansett så bestemte jeg meg for å begynne på p-piller når jeg var 18. Da hadde menstruasjonen fremdeles ikke stabilisert seg og jeg hadde ingen ide om jeg kom til å få mensen etter 3 uker eller 2 måneder. Når jeg var 20 bestemte den daværende kjæresten min og jeg oss for at vi skulle prøve å få barn. I midten av september 2005 hadde jeg min siste p-pillemenstruasjon. Og så fikk jeg ikke mensen igjen før i desember. Så i oktober og november gikk det noen graviditetstester og jeg bestilte time hos legen. Hun tok blodprøver av meg og når de kom tilbake, sendte hun henvisning til gynekologisk avdeling på sykehuset i Arendal. Hun mente at jeg hadde cyster på eggstokkene. Dette fikk jeg vite over telefon mens jeg var på jobb, og det satte meg ut. For meg betydde cyster kreft. Jeg prøvde og tenke positivt og jeg hadde en kollega som sa at cyster kunne og være væskefylte blemmer som ikke var farlige i det hele tatt.
Jeg og kjæresten min troppet opp på sykehuset og jeg husker jeg var nervøs som fy. Dette var min første gynekologiske undersøkelse, og pga tidligere overgrep var jeg ganske nervøs. Jeg hadde mest lyst til å løpe avgårde, men jeg visste at jeg måtte få svar på hva som foregikk i kroppen min. Jeg informerte gynekologen om at han måtte være forsiktig da dette var min første gang i stolen og pga fortiden min. Han var ikke så veldig forsiktig, og det var ubehagelig, så jeg var glad når det var over. Men ja, jeg hadde cyster på eggstokkene og de hindret meg i å bli gravid. Jeg husker ikke helt hva han sa, men sjansen for å bli gravid, var minimal. Så vi reiste hjem, tunge til sinns og lurte på hva vi nå skulle gjøre. Månedene gikk, jeg sluttet i jobben (det var strengt tatt praksis gjennom NAV) og begynte å studere. Siden syklusene mine var 3 måneder første perioden og så 3 uker etter hvert(jeg begynte på Metformin som er en diabetesmedisin for å se om det hjalp på syklusene og vektnedgangen), begynte vi å prate om å adoptere. Det var ikke noe vi var klare for enda, men vi måtte ha det som en mulig løsning. Men så var vi heldige. For i desember 06, bare litt over ett år etter vi begynte å prøve, tenkte jeg at jeg skulle ta en test for gøy. Den kom jo ikke til å bli positiv, det var jo bare for å kontrollere. Så jeg tissa i en kopp, dyppa testen oppi og telte til tjue, la den fra meg på vasken og gikk i dusjen. Jeg trodde ikke mine egne øyne, det var to streker! Jeg hylte av glede og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg fant frem en pakkelapp, det var jo tross alt desember, skrev: "Til pappa, hilsen babyen i mamma's mage" og la testen sammen med den. Når kjæresten min kom hjem fra jobb, ble han så overrasket og paff, at han ikke snakket med meg på 2 dager.
Så vi var veldig heldige. Mange som har PCOS sliter i mange år og må gå på en rekke medisiner for å bli gravide, om de i det hele tatt blir gravide. Etter vi fikk sønnen vår, rettet faktisk syklusene mine seg. De er ikke 100% regelmessige, men jeg får mensen ca hver måned. Gynekologen jeg gikk til, var fødselslegen min og han har vært min faste gynekolog etter det. Og han er ikke hardhendt lenger. Jeg satte han rimelig greit på plass når jeg lå på føden nemlig(ikke kødd med en kvinne med uregelmessige rier;) )
Ingen av fastlegene mine har visst mye om PCOS. Jeg fikk Metformin fordi jeg troppet opp på legekontoret og sa: " Jeg har hørt at Metformin er bra for kvinner med PCOS for det regulerer blodsukkeret og det gjør at man går ned i vekt.". Og legen sa ok og gav meg resepten. Jeg visste at PCOS gjør at jeg har for mye mannlige kjønnshormoner, at det gjorde det vanskelig å bli gravid og at veldig mange sliter med overvekt. 10 år senere lærer jeg en hel haug som jeg ikke visste, og det er derfor jeg skrev det innlegget jeg skrev i går(her). Den nåværende fastlegen mener at det jeg sliter med, ikke har noe med PCOS å gjøre, at det bare sitter i hodet. Så jeg skal bytte fastlege. Jeg må bare finne en som har peiling på PCOS og barn. Siden guttungen følger meg.

Noe av det jeg sliter mest med, er at jeg ofte er utmattet. Og at jeg sliter med å gå ned i vekt selv om jeg spiser relativt sunt og trener. Og det er jo demotiverende, så da begynner jeg å slacke litt unna treningen og unner meg mer enn jeg burde. Det er en ond sirkel. Spesielt når man har slitt med overspising og andre tvangshandlinger tidligere pga angst og depresjon. Men jeg trening hjelper. Jeg må bare være streng med meg selv og komme meg ut døra :)
Her er en liste over det jeg sliter med:

  • Forhøyede nivåer av mannlige hormoner (androgener) også kalt hyperandrogenisme på fagspråket.

  • Uregelmessig menstruasjon. Gjennomsnittssyklusen til en kvinne er 28 dager. For kvinner med PCOS kan syklusene variere fra gang til gang og menstruasjonen kan utebli i mange måneder.

  • Små cyster i eggstokkene. Disse er som oftest under 1 cm, men cyster kan bli så store som 10 cm. Det kan ofte være smertefullt når cystene sprekker.

  • Økt vekst av kroppshår. Dette blir kalt hirstuisme.

  • Smerter i underlivet, spesielt ved menstruasjon med kraftige blødninger. Man kan få smerter utenom menstruasjonen og.

  • Vektproblemer, da ved at man går veldig lett og fort opp, og sliter med å gå ned. Og overvekt. Vekten setter seg spesielt rundt magen og man får en såkalt epleform.

  • Tynt hår

  • Problemer med dårlig søvn, og søvnapné (korte pustestopp mens jeg sover, heldigvis veldig sjeldent).

  • Depresjon, angst og humørsvingninger

  • Utmattelse

  • Vitamin D og B12-mangel.

  • Spontanaborter


Jeg har heldigvis klart å spise bort cystene da. Ok, det hørtes kvalmt ut. Men når jeg ble vegetarianer i august 08, forsvant cystene. Jeg har hatt noen i ettertid tror jeg, men det er kun basert på at jeg noen få ganger har fått intense magesmerter. Jeg tenker at det er en cyste som sprekker. Men jeg har hatt flere ultralyder som har vært cystefrie, også etter jeg ble veganer, så det er jeg veldig glad for.

I dag så jeg en video av en utrolig tøff kvinne i England. Der er faktisk tallet på kvinner med PCOS høyere enn den er på verdensbasis. 1 av 5 mot 1 av 10. Her er hun:



Og her er hun som har lært meg så mye om PCOS og er kjempeaktiv i USA:


Ha en god natt!
Carpe Vita <3

PCOS og alt som følger med...

Jeg er 1 av 10. Jeg har PCOS.

Jeg vil først si at jeg er ikke helsepersonell, jeg er pasient. Hvis du mistenker at du har PCOS, så kontakt legen for å ta blodprøver og for å få henvisning til gynekolog.


Hva er PCOS?

PCOS er poly cystic ovarie syndrom. Altså flere væskefylte blærer i eggstokkene. Det er en endokrin*, kronisk sykdom som rammer 1 av 10 kvinner i fruktbar alder. Cirka 75% av disse kvinnene vet ikke at de har PCOS og vet derfor ikke at de er i risikosonen for mange alvorlige sykdommer som hjerteproblemer, diabetes, noen kreftformer osv. Symptomene starter gjerne i tenårene, men mange får ikke diagnosen før i voksen alder. Det er mange symptomer på PCOS. Noen har nesten ingen symptomer, andre har mange symptomer.
Jeg har de fleste av symptomene og jeg har flere av de tingene man er utsatt for. PCOS er en sykdom som ikke får mye oppmerksomhet, til tross for at det er mange kvinner som lider av det. Min erfaring er og at det er lettere å finne informasjon på amerikanske sider og at norske sider ofte er mangelfulle. Dette har jeg hørt fra andre jeg kjenner med PCOS og. Jeg syns dette burde endres, og da vil jeg gjøre som Mahatma Gandhi sa: "Be the change that you wish to see in the world."

 

*Det endokrine system styrer kroppens hormonproduksjon, og består av blant annet av kjertler og vev i hjernen (hypofysen og epifysen), i halsen (skjoldbruskkjertelen), i magen (nyrer og bukspyttkjertel), samt i underlivet (eggstokker og testikler). Systemet blir også kalt Det indresekretoriske system. (kilde: Wikipedia)

 

Så hva er symptomene på PCOS?

  • Forhøyede nivåer av mannlige hormoner (androgener) også kalt hyperandrogenisme på fagspråket.

  • Ingen eller uregelmessig menstruasjon. Gjennomsnittssyklusen til en kvinne er 28 dager. For kvinner med PCOS kan syklusene variere fra gang til gang og menstruasjonen kan utebli i mange måneder.

  • Ingen eller uregelmessig eggløsning. Dette henger og sammen med den uregelmessige menstruasjonen. Samtidig går det an at man ikke har eggløsning og allikevel får menstruasjon. Disse to symptomene gjør at mange med PCOS har problemer med å bli gravide.

  • Små cyster i eggstokkene. Disse er som oftest under 1 cm, men cyster kan bli så store som 10 cm. Det kan ofte være smertefullt når cystene sprekker.

  • Man får økt vekst av kroppshår, spesielt i ansiktet, på brystet, magen, ryggen, tomlene og tærne. Dette blir kalt hirstuisme.

  • Man er mer utsatt for kviser, fet hud og flass

  • Smerter i underlivet, spesielt ved menstruasjon med kraftige blødninger. Man kan få smerter utenom menstruasjonen og.

  • Vektproblemer, da ved at man går veldig lett og fort opp, og sliter med å gå ned. Og overvekt. Vekten setter seg spesielt rundt magen og man får en såkalt epleform.

  • Tynt hår og tegn til skallethet

  • Mørke flekker på kroppen, spesielt på halsen, armene, brystene eller lårene

  • Hudfliker i armhulene eller halsen. Dette er små, tynne hudlapper som folk som ikke er kjent med det tror er vorter.

     

Man er og mer utsatt for:

  • Diabetes type 2

  • Høyt kolesterol

  • Høyt blodtrykk

  • Hjerteinfarkt

  • Endometrisk kreft

  • Kreft i eggstokkene

  • Brystkreft

  • Ikke alkoholisk fettleversykdom

  • Problemer med dårlig søvn, insomnia og søvnapné (sterk snorking og korte pustestopp mens man sover).

  • Depresjon, angst og humørsvingninger

  • Hodepine

  • Utmattelse

  • Vitamin D og B12-mangel.

Kilder: http://www.pcosaa.org/pcos-symptoms/ , https://www.facebook.com/PCOSgurl/?fref=ts , http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/kvinne/polycystisk-ovariesyndrom-1377.html og ikke minst egen erfaring :)


Jeg vil skrive mer om egen erfaring i ett innlegg i morgen.

Ha en nydelig dag, og Carpe Vita <3

Dilla på pai!

Etter jeg oppdaget polenta gjennom Veganmisjonen(linken går rett til polentaoppskriften), har jeg hatt dilla på å lage pai! Det er så mange muligheter, så mange kombinasjoner, at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv! Jeg elsker matblogger, jeg elsker kokebøker, og jeg klarer nesten aldri å følge en oppskrift 100%. For jeg elsker å eksperimentere♥ Men det jeg har gjort i dag, er å lage en hel porsjon med polenta(rett fra Veganmisjonen dette):

Grunnoppskrift:
8 dl vann
2 ts salt (her går jeg som oftest for grønnsaksbuljong)
3 dl polenta
par dæsjer olje


(kom på at jeg glemte oljen i går... Oh no!)
og så har jeg oppi basilikum(fersk) og salvie(tørket).

Når jeg hadde blandet sammen polentamixen, hadde jeg oppi en liten boks med mais, 3ss næringsgjær, 250g marinert tofu, og 300 gram frosne grønnsaker(som jeg hadde varmet på forhånd). De frosne grønnsakene var gulrot, sellerirot, kålrot og brokkoli.
Tofuen kuttet jeg opp i terninger og marinerte i 4ss soyasaus, 2ss lønnesirup, 2ss næringsgjær, 1ts ingefær, 2ts gurkemeie, 1/2ts røkt paprikapulver, og 1ts tørka basilikum.

Det er viktig å røre masse, for polentaen kan sprute hvis ikke. Det har jeg smertelig erfart noen ganger. Jeg måtte sause inn halsen med aloe vera i dag, for jeg brant meg skikkelig :(

Etter jeg har blandet alt godt sammen, legger jeg det i en form og setter i kjøleskapet. Da stivner det nemlig. Når den har stivnet, kan den enten spises som den er, eller stekes i stekepanne/ovnen. Jeg liker det både varmt og kaldt. Denne paien forsvinner nok til frokost og til skolelunsj sammen med nybakte rundstykker.

Måtte prøvesmake litt til kvelds i går. Det var kjempegodt! :)


Ha en strålende fin dag!

Carpe vita♥

Hvem er jeg?

I sommer har jeg gått gjennom en skikkelig identitetskrise. Den har i grunnen vært i komminga i mange år nå. Jeg mener, 11 år med attføring/arbeidsavklaring gjør sitt med både selvfølelse og selvbilde. Jeg har gått fra å være assistent på skole, til multimedia-student, til pleieassistent på omsorgssenter, til å jobbe på aktivitetssenter for utviklingshemmede,til å være assistent for sykepleierne på barneavdelingen, til helsefagarbeiderstudent, til to korte turer innom hjemmesykepleien og avlastningshjem, til butikkmedarbeider i en nisjebutikk, til en kort karriere på Kiwi, til gartnerassistent, til 100% ufør. Henger du fremdeles med? Inne i den lange listen der, har jeg: Giftet meg, fått et barn, separert meg, funnet mannen i mitt liv, blitt forlova, blitt skilt, kjøpt hus, kjempet med hissige tenåring (derav de korte stoppene innom diverse praksisplasser, legevaktbesøk og sykemeldinger er ikke noe praksisplass-sjefer liker så godt), gått gjennom flere MA-er, og prøvd å forstå andre tenåringer og deres mor, gått fra forloveden to ganger og funnet tilbake til ham og gifta meg med ham. Puh...

I alle praksisplassene jeg har hatt, har jeg fått gode tilbakemeldinger. Jeg er sprudlende, en gledesspreder, en fryd å jobbe sammen med. Men jeg trenger litt ekstra veiledning i forhold til arbeidsoppgaver, ser ikke alltid ting som må bli gjort og litt for glad i å skravle. Jeg syns at det er veldig forståelig at jeg trenger litt ekstra veiledning. Hvis man ser på karrieren min så sier det seg selv at det er ikke veldig mye sammenheng. Det å jobbe på et omsorgssenter er ganske så forskjellig fra å jobbe på aktivitetssenter som igjen er et stykke fra å jobbe i gartneri. Jeg syns det er ganske naturlig. Men det er meg. Så NAV gikk lei av å prøve å få meg ut i arbeid. *poff* Så hadde jeg ingenting å gjøre. Ingen mål. Og mange timer jeg skulle fylle. Jeg fikk ikke fylt så mange av de. Det ble et antiklimaks rett og slett. Jeg ble sittende og gjøre ingenting..
Jeg er en som har 1000 ideer og gjerne vil gjøre alt på engang. Men jeg ble altså sittende. Og jeg ble mer og mer sliten. Folk rundt meg begynte å stille spørsmål om hvordan jeg kunne være så sliten når jeg ikke gjorde noe. Og hva jeg holdt på med om dagene. Alt dette og alle negative tilbakemeldinger jeg fikk i barndom/ungdomstid gjorde at jeg gikk på en smell. Skikkelig. Jeg var veldig deprimert og jeg ville egentlig bare sove og at alle skulle la meg være i fred. Dette er det selvsagt få som fikk med seg. For en del av bagasjen min fra jeg var liten, er at jeg er en maskemester! Det eneste folk merket var at jeg var sliten og surrete. Men at jeg var helt skutt og veldig langt nede, var det ingen som visste. Ikke mannen min engang, før jeg knakk sammen i gråt og sa at jeg ikke orket mer og at jeg måtte få noen timer for meg selv. Jeg visste at jeg måtte begynne å finne ut av ting, ellers kom jeg til å fortsette å være apatisk og
ikke ha noe ordentlig liv. (↓Bare en rask illustrasjon på meg og mitt mangel på fokus samtidig som jeg har 1000 ideer og en smilende maske.)


Jeg sliter enda, men jeg jobber meg sakte men sikkert oppover og fremover. Har to venner som virkelig har løftet meg når jeg ikke så veien min. De har ikke sagt hvor jeg skal gå og hvem jeg er, men de har gitt meg gode råd og vist meg at jeg må ta en god kikk innover for å finne meg. Jeg vet hvem jeg er som mamma, som kone, som husmor, som bonusmamma, som venninne, men hvem jeg er for meg, gjenstår å se. Men jeg har begynt til å sette av tid til meg selv. Produktiv tid til meg selv. Tid hvor jeg mediterer, tegner, maler, lærer meg å spille gitar, planlegger, utvider horisonten, samtidig som jeg samler tankene og får ting gjort. Jeg finner ut av ting mens jeg går, ting jeg burde ha funnet ut for lenge siden, men sånn har ikke livet vært. Jeg vil nok ikke klare å gjøre en ting av gangen, men to ting av gangen burde gå greit og få meg i mål. Som nå, hvor jeg skriver dette innlegget samtidig som jeg baker rundstykker så guttungen kan få med seg ferske rundstykker på skolen i morra. De er forresten oransje. Rundstykkene altså. For jeg kan jo ikke lage vanlige rundstykker ;) De kunne vært mer oransje da(de er litt sterkere i fargen irl), men de er godkjente :) Neste gang river jeg litt gulrøtter og har oppi sammen med konditorfargen.

Håper du får en fin kveld!

Carpe vita!♥

Beslutningsvegring i heimen (og litt allergi)

Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet. Jeg har tatt bilder og tenkt at jeg må få lagt det ut på bloggen eller tenkt at "Åh, dette må jeg skrive om!" Og så har det gått bort i alt annet. Men nå sitter jeg her! Jeg begynner på innlegget mens jeg steker pannekaker. Eller lapper da. Det er nemlig det som denne posten handler om!

Jeg er hjemme med syk sønn(veldig gøy når det er knallvær ute...*ironi*). Vi ble enige om at i dag er dagen vi skal ha pannekaker. Men så kommer da det store spørsmålet: Hva slags pannekaker skal vi ha i dag? Min kjære sønn er glad i erter, så jeg foreslår Knertens grønne ertepannekaker. Joda, det har han lyst på. Men han har og lyst på vanlige pannekaker. For å være helt ærlig, så er jeg vanvittig dårlig på å lage pannekaker. Lapper derimot, det fikser jeg! Så vi blir enige om at vi skal ha ertepannekaker og vanlige pannekaker. Så jeg går inn på Veganmisjonen som jeg ofte gjør når jeg trenger supre oppskrifter :) Der finner jeg tre oppskrifter jeg bestemmer meg for å lage: Ertepannekakene, Farlig gode pannekaker, og Smarte pannekaker. Sistnevnte bestemte jeg meg for å lage glutenfrie og sukkerfrie. Er ingen her i hus som er glutenallergikere eller diabetikere, men man vet aldri når man får besøk av noen som er det :) Da er det greit å vite hva man kan lage og hvordan det smaker. Jeg brukte en melmix jeg kjøpte i Sverige, "Kockens Laila, Grov mjölmix" og så brukte jeg stevia som søtning. Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men mine glutenfrie lapper ser alltid rare ut. Men de smaker godt da, og det er det viktigste.
I tilfelle noen lurer, så kommer vi ikke til å spise opp alle pannekakene til middag. Her er det pannekaker til middag, kvelds og frokost!

En av fordelene med å ha en sønn som er multiallergiker og at jeg er veganer, er at jeg er ikke redd for å prøve ut nye ting og å gjøre ting på andre måter. Jeg var kjøtteter når jeg fikk sønnen min for snart 9 år siden. For snart 8 år siden, sa fastlegen at vi kunne prøve ut grøt med spor av melk (vi hadde holdt oss unna det og egg da jeg var allergisk som lita. Pluss at guttungen fikk Nutramigen i stedet for NaN fordi han fikk utslett av det.). Det funket dårlig, for han ble like bleik som det hvite tøyet han hadde på seg og han begynte å spy. Noen tester senere, fikk han påvist allergi mot egg, melk, nøtter, peanøtter(det er ikke en nøtt men en belgfrukt) og soya. Så da ble det en ny verden. Jeg fant masse bra oppskrifter på alt det jeg trengte. Nå tåler han melk, peanøtter og soya. Nøtter og egg kommer han ikke til å vokse av seg, i følge allergilegen. Det er helt greit. Det er en verden av andre ting han kan ha. Jeg ble vegetarianer når han var 2 1/2 og så ble jeg veganer for 1 1/2 år siden. Så det er ikke en allergi jeg ikke tør å lage mat til ;) Jeg liker en god utfordring! Low fod map tror jeg er den største utfordringen jeg har møtt, rett og slett fordi det er så mye der jeg spiser. Men jeg fikser det og!

Her kommer et par bilder av pannekakene:






Namnamnam :)

Ha en fin kveld og...

Carpe Vita :)

Harrytur!

I går tok vi oss en tur til Sverige. Planen var å stå opp kl 6 og være ute av døra kl 7. 06.56 vekker Morten meg: "Du vet vi har forsovet oss?" Seriøst. Han våknet ikke av alarmen sin, og min bråkte visst noe veldig, men jeg kan ikke huske at jeg skrudde den av. Men det gjorde jeg altså. Jeg kan ikke minnes et millisekund av alarmen engang! Så vi kom oss ikke ut døra kl 7 ;) Rett før halv ni var vi ute av døra og i bilen. Denne gangen valgte vi å kjøre til Charlottenberg. Vanligvis kjører vi til Uddevalla, men tidsmessig er det hipp som happ. Neste gang blir det nok Uddevalla, for de har mye bedre utvalg enn Hypermat. I veganseksjonen altså :) Anyway, da var vi i hvertfall i gang! Første pausen vi hadde var i Lier. Det er nemlig første Max-restauranten man kommer til når man kjører fra Sørlandet. Jeg DIGGER Max! Jeg bestilte en BBQ-burger som jeg spiste i bilen på vei videre. Morten hadde en cheeseburger. Men drit i burgeren hans,min var fantastisk! Den forsvant ned i magen min på null komma niks! Jeg var skikkelig sulten og da. Hehehe..

video:video

På snappen så sto det: "Når du er crazy sulten og så....:"
Vet ikke hvorfor teksten ikke kommer med når jeg lagrer videosnaps :p Men uansett,sjekk den burgeren da!!:

Når vi kom til Charlottenberg,gikk vi en tur med hundene. De elsker å være med på tur,og Sverige lukter veldig spennende! De små snuten var limt til bakken og halene logra for harde livet. Det er herlig å se på <3 Når man har hunder,så er det jo ikke noe som heter spontantur lenger. Denne turen var halvspontan da, for på fredag foreslo jeg at vi skulle ta en tur. Heldigvis foreslo jeg det før dyrlegen stengte, for hundene må jo få tabletter før de reiser slik at de ikke får orm.

Selvom ikke Hypermat har det fantastiske utvalget jeg hadde håpt på, så fikk vi handla en del. De har mye bra altså,men det er noen ting som mangler utifra handlelista mi. Men det kan jeg handle en annen gang :) Vi fikk fylt opp handlevogna ganske bra allikevel!

Jeg elsker å prøve nye ting! Fant disse drikkene. Aner ikke hva det er, men de så spennende ut :) ⬇

Pulled Oumph er det som blir brukt i burgeren jeg spiste til lunsj. Såååå godt! Det ble ikke bare kjøpt veggismat på turen. Morten er jo ikke veganer. Men mesteparten av handlevogna er vegansk. Mange tror at det er dyrt å være veganer pga prisen på erstatninger osv. Men det er det egentlig ikke. Selvom jeg hadde varer for ca 3000 i vogna, så kan man dele det på de neste.....tja....5-6 månedene. Og da er det ikke så ille. Og jeg lager mye fra bunnen av i tillegg,så jeg har det kanskje lengre. Så jeg er egentlig ikke så dyr i drift. Jeg kan lett lage middag til 4 for under 50-lappen. Men erstatningsprodukter er veldig greie å ha nå som grillsesongen straks er i gang. Pluss at det er veldig greit å ha vegetarfarse på pizzaen. Som den eneste veganeren i nærmeste vennekrets og nærmeste familie,er det og greit å kunne tilby noe som ligner på det folk er vant til å spise. Folk er vanedyr. Hehehe... Men nå skal jeg slutte å skrive! Det er fire og en halv time til verdens beste gutt kommer inn døra, og da må påskeegget være klart og huset rent så jeg bare kan nyte påska sammen med godgutten min <3 Aktivitetene står klare på rekke og rad. Dette skal bli en koselig og flott påskeferie :)

Gult er kult! God påske alle sammen!

Carpe Vita! (Grip Livet)

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits